Les Hennes egen beretning

Vi har omtalt Henrik Aasbø sin deltagelse i Polar Night Half Marathon på et annet sted på vår hjemmeside på en nøktern måte. Her kan du lese hans egne opplevelser fra løpet. Han beskriver også overgangen fra fotball via sofaen til løping. "Frelsen" (ikke hans ord....) kom ved at han som redaktør av bladet "Friidrett" i 2002 ble pålagt å løpe en etappe i St.Olavsloppet. Men som han skriver sjøl, han har hatt "galskapen" i seg lenge. Det viser bl.a. spaserturer fra Trondheim til Rindal og en verdensrekord i fotball.........

Løping er opplevelser
 
Da en ikke ukjent ildsjel i løpsmiljøet i Rindals-Troll for noen få år siden fikk overtalt meg til å ta en etappe for ”koffertlaget” i St. Olavsloppet, var ”løpet kjørt”, for å si det sånn. Jeg ble bitt av basillen. Nå har den samme personen bedt meg skrive ”reisebrev” fra mine løpsopplevelser. Kanskje noen har lyst til å lese, andre vil kanskje bare løpe.
 
Det er sikkert også noen som sliter med å forstå hvordan det de husker som en fotballgal unggutt, på sine gamle dager kan bli så hekta på løping som jeg er. Til det er vel å si at det er mye som er forandret siden jeg flyttet fra bygda på 1970-tallet - så får hver enkelt dra det utsagnet så langt de vil. Gjerne en hel maraton for meg!
 
Verdensrekord
Men til tross for at det var veldig slitsomt, og til tross for at det tok sin tid, oppdaget jeg at jeg likte meg langs landeveien, der jeg slet meg fram fra Saxvallen mot Stalltjärngropen. Det inspirerte meg til å komme meg ut, senere til å øke treningsmengdene, og ikke minst bidro det til at jeg oppdaget at løping kan være veien til store opplevelser. Jeg har for lengst innsett at jeg aldri kommer til å løpe fort, men jeg har en viss evne til å holde på en stund. Da får det heller ta den tiden det vil.
Akkurat på dette området har jeg jo også en ”track record”. Noen vil sikkert huske en ”gærning” som flere ganger gikk hjem fra Trondheim da skoleuka var over på fredag. To ganger kom jeg helt hjembygda, et par ganger måtte jeg bryte. Blant annet lærte jeg at joggesko til 98 kroner ikke er å anbefale når det er snakk om 10-12 mil på asfalt.
Enda flere vil nok huske verdensrekorden i maratonfotball på Trollbanen i 1979. En fantastisk opplevelse på godt og vel 50 timer - som jeg gjerne gjør om igjen, forresten - hvis det fortsatt finnes 21 andre spillere til med samme ”sykdom”!
 
Mål og mening
Men nå for tiden er det altså mest løping. Langt, til dels uten mål og mening. Jo da, jeg har satt meg et lite mål, og kalt det ”under 50 før 50”. Det vil si at jeg skal forsøke å løpe ”Lina Roindt” på under femti minutter, før jeg fyller femti år. Jeg debuterte som 47-åring sist høst,  brukte 51.42 på de 10,8 kilometerne. Jeg kan klokka og ser ofte på den når jeg er ute og løper. Og ser at den går fort. Da ser jeg at det skal holde hardt å nå målet. I tide.
Og jeg har kun to forsøk.
 
Samtidig som jeg trøster meg med at hvis det ikke går, skal jeg forsøke å bli ”den første(?) som løper ”Lina Roindt” på under 50 minutter, uten å ha greid det før jeg fylte 50”. For jeg drister meg til å tro at det er få som har brutt akkurat den barrieren så sent…
 
Helsvart i Tromsø
Så til Tromsø: Andre helgen i det nye året var jeg i ishavsbyen, og løp tidenes andre utgave av ”Mørketidsløpet”, eller ”Polar Night Half Marathon”, som er navnet det markedsføres under i utlandet. Været var helt topp, stille, opphold og et par små blå grader. Til tross for at vi var bare 133 stykker som løp (ganske likt fordelt på 10 kilometer og halvmaraton, 21,1 kilometer), var fem-seks nasjoner representert. For mange utlendinger er det stort å komme til ”nordens Paris” og oppleve polarnatten.
Mitt mål er selvfølgelig at etter å ha løpt halvmaraton i kuldegrader og mørke midt på dagen nå i vinter, skal jeg løpe helmaraton - selve Midnight Sun Marathon - i solskinn midt på natten samme sted i sommer.
Mørketidsløpet gikk på en svart dag, også i overført betydning. Det skulle liksom være en del av opplevelsen at det var mørkt og kaldt. Det gjør utfordringen tøffere - og dessuten er det mye koseligere inne på pubene etterpå. Rorbua, Skarven og hva de nå heter alle sammen. Men jeg lover at jeg tok turen innom de lokale vannhullene først etter løpet, selv om det kjentes ut som om jeg hadde vært der også kvelden før.
Ellers må jeg si at dagen ikke var fullt så mørk som jeg hadde håpet og trodd. For meg kunne et Mørketidsløp like gjerne vært avholdt en ukes tid før jul.
 
Mitt store dilemma var om jeg skulle løpe i sko med pigger. Ingebrigt Sylte, en surnadaling som også spilte fotball sammen med meg på Rindal et par sesonger midt på 1980-tallet, var min guide i Tromsø. Han er professor ved verdens nordligste universitet og bosatt i byen. Kvelden før kjørte vi rundt løypa, og så at det var ganske glatt. Jeg hadde med meg et par Icebug med stålpigger, og bestemte meg for å bruke de. Men før start fikk jeg forsikringer om at løypa var blitt strødd samme dag, samt at snøen som hadde kommet om natta hadde gjort at det ikke lenger var like glatt. En annen løper mente at de piggskoene jeg hadde ble for harde, han hadde selv brukt dem i fjor.
Så jeg stormet til hotellet for å bytte. Allerede på vei tilbake til starten straffet det seg. Beina forsvant under meg på glatta, jeg følt at jeg hang lenge i lufta, før jeg deiset ned i isen med baken først. Slo albuen og ”fisabænet”, men var åndsnærværende nok til at jeg med en gang innså: Der kunne løpet ha vært over, Henne, før det begynte.
Jeg kom meg nå til start, selv om det ble så som så med oppvarming. Da startskuddet gikk og vi mer eller mindre stormet oppover Storgata, ble jeg liggende bak en vennegjeng på seks-sju som selvfølgelig løp ved siden av hverandre. Etter hvert kom jeg meg forbi, men hadde mistet kontakten med de foran.
 
50 prosent på alt
Plutselig så jeg ingen foran meg, jeg var kanskje litt ukonsentrert. Men minner også om at dette var en lørdag ettermiddag - med januarsalg i butikkene. Femti prosent på det aller meste, fikk jeg inntrykk av - også mosjonsløpere. Tullete menn bak rattet og minst like gærne damer på salg gjorde det hele til en mer spennende opplevelse enn det egentlig var ment som.
Det viste seg at løypa gikk i 90 graders vinkel inn en ny gate. Jeg måtte vende 180 grader, men hadde fortsatt en viss kontakt. Den forsvant på torvet like ved Skarven.
 
Jeg var rådvill, slo ut med armene og lurte på hvor i all verden de andre hadde tatt veien. Ei gammel damene med fire handlepose kunne fortelle at de hadde rundet hjørnet ned mot havna, og jeg stormet etter. Etter å ha rundet et par hjørner, forsert en taxikø og flere glatte fortau, var vi igjen på vei oppover Storgata. Nå begynte jeg å få en viss kontakt med ryggen til en kvinnelig løper, men merket samtidig at det var forferdelig tungt. De neste kilometerne hadde jeg mer enn nok med å henge på, flere løpere hentet oss inn og passerte oss, og jeg så på klokka at det gikk mye saktere enn jeg for få minutter siden hadde hatt ambisjoner om.
Dessuten var det glatt. Ved en anledning sto jeg på begge beina og sklei nedover en bakke på 15-20 meter. Greit nok det, men jeg skulle jo opp den kneika på vei tilbake også…
Nå ble det ikke bare en kamp mot klokka, konkurrentene og nordnorsk vinterføre; de negative tankene begynte å komme: Feil skovalg, mislykket løp, skulle aldri tatt turen, bortkasta penger, feil trening, dårlig tid, skuffende løp. Jeg gadd ikke engang forsøke å henge på de som kom bakfra. Var vel til tider inne på tanken om at det var på tide å legge skoene på en eller annen hylle, og finne på andre ting å bruke tiden til. Studere nordlyset, kanskje.
Først etter 8-10 kilometer begynte det å gå litt lettere. Vel, lett er kanskje en overdrivelse, men jeg merket at avstanden frem til de som hadde passert meg ikke lenger økte - ja, det begynte nesten å snike seg inn en eller annen slags lyst til å forsøke å ta dem igjen.
Jeg gikk opp på siden av en som lå like foran meg (les: den siste som hadde passert meg) og lurte på om ikke vi skulle forsøke å tette luka til de to foran. Men det viste seg at han var såre fornøyd med å ligge der han lå, så lenge forspranget ikke økte noe særlig.
Jeg la ham bak meg.
 
På vei tilbake
Omtrent i det vi møtte vinneren, Egil Skarpsno, på vei tilbake mot mål, fikk jeg kontakt med de to. Lå der en stund, men da en av dem så ut til å skulle slippe, benyttet jeg anledningen til et rykk(!) To svinger og vekk me’n, ville nok ”Kupper’n” sagt.
Like etter vending passerte jeg en løper til, og så nå nok en rygg foran meg. To kilometer senere hadde vi kontakt, løp ved siden av hverandre et par-tre kilometer og pratet om løping, Tromsø, vær og vind.
Da jeg stoppet ved siste drikkestasjon, fortsatte han. Det ble avgjørende, i hans disfavør. Han fikk 30 meter, men sakte (men sikkert?) spiste jeg meg igjen innpå. Da jeg kom opp på siden av ham hadde jeg større marsjfart, og det virket helt unaturlig for meg å sette ned farten ”for å være sosial”. Jeg fortsatte, og jammen ble han borte. Men jeg var hele tiden livredd for at han skulle sette inn en sluttspurt, så jeg - ja, løp for livet!
To kilometer før mål løp jeg (igjen) feil, men ble ropt til av en løypevakt som heldigvis så meg, og fikk meg på rett kjøl. Like etter passerte jeg en løypevakt som var mest interessert i å vite om det var noen bak meg. Takk for oppmuntringen, tenkte jeg, og stabbet videre i det som var i ferd med å bli en vinterkveld.
 
Ikke helsvart?
På vei nedover (må det ha vært nå, det føltes i alle fall slik!) Storgata, så jeg plutselig enda en løper foran meg igjen. Jeg passerte ham lett som bare det - og i mål viste det seg at han var i min aldersklasse, og at jeg hadde slått ham med over halvminuttet. Det jeg lurer på da er, hvordan i all verden hadde han havnet så langt foran meg i løypa? Nei, Mørketidsløpet var nok en noe mørk - for ikke å si svart - opplevelse for meg, på flere måter. 1.55.48 var et kvarter dårligere enn jeg hadde håpet. Jeg debuterte på distansen med 1.42 i Fredrikstad i fjor. Men jeg fikk i alle fall medalje overrekt av en samejente, så noe har jeg da igjen.
Ikke for det: Dagen etter løpet fikk jeg pratet litt med vinneren (også av min klasse, 40-49 år!), Egil Skarpsno (42). Som i sine glansdager (1990) har løpt halvmaraton på 1.06, men som denne gang vant på 1.23. Han slo meg altså med 32 minutter, men har en pers som er 36 minutter bedre enn min.
Kanskje løpet ikke var så helsvart likevel? Dessuten - det kan jo ikke være så ille å bli blant de 30 beste i et internasjonalt halvmaratonløp…

Skrevet av: Arnhild Foseide Fagerholt 24. april 2005