Friidrett
Bildegalleri
"Dum i hodet, tom i beina"
Dette er overskrifta på Henne sin livaktige skildring av hans 24 timers løp.
Dum i hodet, tom i beina
Jeg lurer på om jeg lærer hvis jeg lever til jeg blir hundre. Femti er ikke nok, fant jeg ut under 24-timersløpet under Bisletts ærverdige tribuner.
Av Henrik Aasbø
Koffertløper
Aller først en advarsel, eller kanskje en oppfordring. De som ikke orker å lese lange avhandlinger om tanker og følelser som farer gjennom den halvfeite kroppen til godt voksne menn som løper lenger enn langt, kan klikke på ”Tilbake-tasten” øverst til venstre. Eventuelt krysset øverst til høyre.
Så til saken: Det hadde seg altså slik at etter et par opptredener på ”koffertlaget” i St. Olavsloppet, fant jeg ut at jeg var klar for større (les: lengre) utfordringer. Det ble halvmaraton i Fredrikstad og hel i Stockholm. Like før jeg fyller femti er det blitt 14 helmaraton, i tillegg til at jeg i år har deltatt i to sekstimersløp - før jeg bestemte meg for å ta steget fullt ut. Jeg betalte 550 kroner for å få lov å løpe i 24 timer. Det sitter sikkert noen børsspekulanter like borti gata her og forsøker å ”gjette” hvilke firmaer som vil gjøre det bra i fremtiden, som også har klare meninger om hvor smart min investering var. Til disse er det én ting å si: Opplevelser kan ikke måles i penger. Heller ikke i smerte, forresten…
Ville bare løpe
Jeg meldte meg på to måneder i forkant. På denne tiden var jeg i fin form, og hadde akkurat løpt ”Lina Roindt” på under 50 minutter og perset med 12 minutter i Oslo Maraton helgen etter. Det var nok dette jeg ikke tålte – verken fysisk eller mentalt. Jeg var høyt oppe på alle måter på denne tiden, var nesten ikke støl i beina etter 42.195 meter gjennom Oslos gater og var ute og løp fem ganger den påfølgende uka. Kroppen ville bare løpe, hele tiden.
Frem mot Fredrikstad Maraton i slutten av oktober begynte det å gå litt tyngre. Dette var ei hard løype der vi tre ganger måtte forsere tøffe stigninger i terreng, opp til og gjennom Fredrikstad-marka. Den siste mila gikk for øvrig i snøstorm. Jeg merket at jeg ble stokk stiv, men kom greit i mål på mi nest beste tid noen gang, bare seks-sju minutter bak Oslo. I ei så tøff løype anser jeg nesten dette som mitt beste maratonløp.
En uke senere var det Lørenskog halvmaraton. Ei fin løype der jeg løp bra i fjor, til tross for regn, snø og isete underlag. Jeg ønsket å perse også på denne distansen, nå mens jeg var i så god form. Men jeg klarte liksom ikke å restituere meg. Muskulaturen var øm og hard, med klumper og knuter de verste stedene. Jeg måtte kaste inn håndkledet og stå over Lørenskog. Et nederlag, men nå måtte jeg tenke på … Jessheim Vintermaraton bare tre uker senere.
Men muskulaturen var like vond. Ikke bare i beina; armer, skuldre og nakke også. Har slitt med det i flere år, men alltid konkludert med at løpinga er grunnen til problemene i beina, mens PC’en jeg nå sitter og hamrer løs på, har fått skylda for smertene i overkroppen. Etter hvert har jeg begynt å stusse over at jeg får vondt i muskulaturen etter en lett løpetur, jeg som har trent fire-fem ganger i uka i flere år. At det fortsatt var vondt etter uker uten trening, styrket teorien om at det kunne være andre ting. Dette driver nå legestanden og utreder…
Hele historien
Jeg måtte også stå over Jessheim. En periode gikk det fire uker uten at jeg løp en meter, og 24-timersløpet hadde jeg nå innsett at jeg ikke kunne stille opp i. I stedet gledet jeg meg over at jeg fikk mye mer tid med familien, jeg stekte vafler og vi gikk på kafé og spiste marsipankake.
Men jeg hadde jo så lyst til å løpe! Fordi det ville bli en fest, med over hundre deltakere fra et titall nasjoner, og ikke minst fordi det er et så fantastisk fint samhold og miljø innenfor maraton- og ultramiljøet. Her er det liksom ingen som er større og viktigere enn andre; alle spør, snakker med og oppmuntrer hverandre. Under ultraløp der det gjerne løpes runde på runde rundt en avgrenset bane, er det nesten slik at en løper og gleder seg til bli tatt igjen med nok en runde, for da vet en at det alltid vanker noen gode kommentarer. Eller at begge justerer tempoet og holder følge lenge nok til å fortelle hele historien. Av og til kan det ta noen runder…
Ganske spesielt for en som er vokst opp med 39-runder, skøyteløp og Fred Anton Maier, der det å bli tatt igjen med en runde liksom var den store ydmykelsen.
- Verre blir det ikke
Nå vel. Jeg tok en liten test i form av en joggetur. Høyre legg var verst, og fortsatt vond. Men det gikk an å jogge - i tre kvarter, på mykt underlag. Kanskje det likevel kunne være mulig…?
Jeg bestilte time hos lege og naprapat. Legen ga meg smertestillende tabletter, naprapaten – som var to meter lang og kraftig bygd – gikk løs på leggmusklene mine. Hardt.
- Jeg skal i hvert fall stille til start, for verre enn dette blir det ikke, konkluderte jeg etter første behandling. Naprapaten var enig, han mente til min store overraskelse at han skulle få beina mine startklare.
Etter tre behandlinger, fire joggeturer på mykt underlag og mye tøying, var jeg klar for mitt livs første 24-timersløp. Taktikken var krystallklar: Her var det viktig å starte med is i magen, ta det rolig i seks-åtte timer, for målet var å være med hele veien. Har man betalt for 24 timer, vil man ha valuta for pengene og løpe i 24 timer.
En mer konkret målsetning var at jeg ikke skulle bli sist, det vil si ikke notere meg for kortest tilbakelagt distanse. Men jeg ville bli skuffet om ikke dette ble mitt livs lengste løp til nå, det vil si lenger enn de 60.185 meterne jeg tilbakela under 6-timers i Skövde her på vårparten. Hvis dette ble passert, måtte målet bli å nå et tresifret antall kilometer. I tillegg drømte jeg om 150 kilometer, som var nødvendig for å oppnå en helt spesiell premiering.
Under et 24-timersløp kan man løpe og gå når man vil, man kan stoppe og hvile, spise eller drikke. Eller gå på do. Under tribunene på nye Bislett stadion er det en flott treningsbane, to baner helt rundt – 540 meter. Under Store Stå er det i tillegg fire sprintbaner og hoppgroper. Toaletter, garderober og alle andre fasiliteter finnes like ved, så det er et fantastisk anlegg friidretten har fått. En stakkars rindaling kan bli overmodig av mindre.
Et smil om munnen
Men jeg visste at det hadde ingen hast. Jeg hadde bestemt meg for å gå lenge, i perioder på både halve og hele timer. Jeg visste godt at hvis jeg løp for fort og for mye de første timene, vel så kunne det hele være over etter ti-tolv timer, før det egentlig hadde begynt. Dette visste jeg og dette var jeg bestemt på. Hvor feil kan man ta…
Sannsynlig var jeg den som løp aller fortest innledningsvis, i forhold til kapasiteten sin. Men hva skal en stakkars Koffertløper gjøre da, når hundrevis av kvinner og menn farer forbi en? Selvfølgelig blir du med på kjøret, og ”før jeg visste ordet av det” (vel…!) hadde jeg løpt i fem-seks timer, og helmaraton var passert. Jeg storkoste meg og løp rundt med et stort smil om munnen. Jeg hadde kun gått en håndfull runder, stort sett mens jeg spiste og drakk. Plasseringen var god, beina begynte å bli det motsatte. Jeg hadde plastret et par gnagsår og byttet sko, og det føltes bedre.
Jeg bestemte meg likevel for å legge inn en rolig time, for å redde stumpene. Det var fortsatt noe timer til middag, så jeg la også innpå et par brødskiver med Nugatti og drakk medbrakt. Er det ikke ofte det man gjør på lørdager? Dette tilfelle var det melk. Litt senere tok jeg en kaffepause (varte bare en runde), før jeg løp en times tid igjen, fram mot middag halv ni. Pasta med kjøttsaus smakte godt og ga nye krefter. Men nå begynte det å gjøre skikkelig vondt. Det ante meg at det gikk mot en lang natt, men fortsatt var det utrolig gøy! Galgenhumoren dominerte og kommentarene satt løst. Jeg stiftet nye bekjentskaper og serverte noen saftige historier både fra Rindal, Surnadal og Trondheim. De fleste var det litt hold i …
Det skulle bli bare verre. De skoene jeg hadde byttet til var trangere enn de første. Etter hvert kjente jeg at de var for trange. Plutselig kjente jeg en forferdelig smerte i den høyre lilletåa, og måtte bare kaste meg ned langs banen. Jeg trodde ”minst” den var knekt. Det viste seg at den nok hadde ligget i klem, og nå hadde den ”kommet løs”. Det hadde blitt et skikkelig gnagsår midt under, men jeg plastret og tapet og byttet til dagens tredje par sko. Til å begynne med greide jeg ikke gå på foten, men etter hvert kom jeg i gang igjen. Snakk om å gå seg til.
Jeg holdt det gående – og da mener jeg gående – rimelig greit en times tid til. Ved midnatt var det målgang for sprinterne (de som bare løp 12-timers – jeg kjenner minst én til som burde nøyd seg med det!). Flere av disse ”spurtet” friskt nå, og jeg ble nok til dels med på kjøret.
Trekke inn magen
Utover kvelden var det tydelig at ryktet hadde spredd seg og ungdommer som var ute på byen stakk hodet innom. Da gjaldt det å holde stilen! Spesielt da seks-sju friidrettsjenter jeg kjenner godt gjennom jobben, plutselig dukket opp. Slikt får selv en gammel Koffertløper til å trekke inn magen og lete desperat etter spensten i steget, som ikke lenger er der. Hvis den noen gang har vært det.
Redningen ble å stoppe og slå av en prat med dem. Måtte forklare at jeg begynte å innse at jeg nok hadde åpnet for hardt. Jeg spurte om de ikke var fristet til å delta, men fikk til svar at de hadde løpt ”8-sekundersløp” tidligere på dagen. Selv om jeg var sliten, kom jeg til at det var sånn cirka 60 meter.
Heldigvis forsvant de ganske snart, slik at jeg igjen kunne ta det med ro. Endelig hadde klokken passert midnatt, og nedtellingen kunne begynne på ordentlig. Samtidig begynte jeg nå å innse at det ikke ville bli mye løping resten av natten. Jeg fikk gå og samle flest mulig meter. Jeg holdt jevnt tempo, sjekket ut hvor mye jeg hadde tilbakelagt, regnet kilometertider og kom til at det ville bli en sekundstrid uten like for å nå 150 kilometer. Om jeg greide å holde farten opp, vel å merke. Jeg vurderte fram og tilbake om det ville lønne seg å bare gå, eller om jeg skulle løpe litt innimellom. Nesten bare for avvekslingens skyld, for å bruke musklene litt annerledes. Jeg tok en testrunde og regnet ut at hvis jeg løp én runde hver halvtime natten gjennom, ville jeg tjene 40 minutter, som jeg så kunne bruke til å komme meg over 150 kilometer. Jeg bestemte meg for å forsøke den taktikken.
Det gikk bra helt til klokken tre. Da var jeg så sliten, at jeg var bare helt nødt til å få bøye beina og sette meg nedpå et lite minutt. Eller to. Det ble nok fem, kanskje ti. Etter dette var det tungt å komme i gang igjen. Nå innså jeg at jeg ikke ville klare 150. Sannsynligvis hadde det vært feil taktikk å løpe disse rundene, jeg ble bare mer sliten av det. Jeg forsøkte å holde det gående, bokstavelig talt. Men det var så vondt over alt, at jeg greide snart ikke å gå en gang. Jeg hadde gnagsår på så godt som samtlige tær, under begge beina, vondt i hofta, for- og baksiden av låret, i det ene kneet og på baksiden av venstre legg. Den våkne leser har rett: Det var nesten bare den plagsomme høyreleggen det nå ikke gjorde vondt i. Ja, og så var jeg ikke like sår på innsiden av lårene som jeg pleier å være. Forsøket med å pøse på talkum/babypudder her hadde gjort underverker.
Leide meg rundt
Nå gikk jeg bare å ventet på varmmat, som vi var lovet rund klokken 04.00. Men den var forsinket. Kvart over ble vi lovt vafler, men så måtte de hente vaffeljern. Halv fem kom det noen pølser, men det var bare en halv en igjen da jeg omsider kom fram til matstasjonen. Da jeg fikk høre at det fortsatt ville ta noe tid før varmmaten var klar, bestemte jeg meg for at jeg hadde fått nok! Jeg gikk til løpsleder Bjørn Hytjanstorp og fortale at jeg hadde tenkt å levere inn tidtakerbrikken.
- Nei. Det kommer ikke på tale Henrik! Nei, du har ikke gnagsår på tærne. Jo, du klarer fortsatt å gå. Han tok meg i armen og leide meg rund nok en runde. Jeg fikk ikke gi meg. Han løp sjøl 167 kilometer London tidligere i høst, og vet alt om vondter og tunge stunder.
- Og det blir sååå gøy her når løpet avsluttes klokken 12.00, forsikret han med et smil. Da kommer det masse folk, og da kommer TV og andre medier. Det må du få med deg. Jeg gikk en runde til, men fant fort ut følgende:
1) Jeg klarer ikke å gå lenger.
2) Jeg har ikke lyst til å vise meg i denne tilstanden verken for publikum, presse eller TV.
3) Ultraløpingen som idrett er ikke tjent med at jeg viser meg i denne tilstanden.
Så jeg leverte chipsen litt før fem, dusjet og kjørte hjem (jo, jeg klarte faktisk å kjøre bil, men du skulle sett meg mens jeg gikk til og fra bilen!).
Sannsynligvis var dette noe av det mest fornuftige jeg har foretatt meg de siste ukene.
… til jeg blir hundre år
Det fikk jeg bekreftet søndag formiddag da jeg skulle opp på do. Jeg kom meg ikke ut av senga, og lurte en stund på om jeg måtte rope på hjelp. Utover dagen ble det bare verre.
Tor Jarle ringte og lurte på hvordan jeg hadde det. Det fikk han vite. Så spurte han om det blir flere 24-timersløp. For et tidspunkt å spørre på! Nei, svarte jeg, fordi jeg hadde fått bekreftet min mistanke om at jeg som har så lett for å få gnagsår over hele kroppen, ville få et slikt løp ødelagt av den grunn.
Men mandag kom jeg på andre tanker. I takt med at formen og beina begynte å bli bedre, kom også revansjelysten sigende. Når jeg så hvordan enkelte luringer scoret meter og kilometer ved å holde seg greit i gang utover natta, innså jeg hvor dum jeg selv hadde vært. Og at det er mulig å oppnå et mye bedre resultat.
Jeg stoppet på litt over 110 kilometer og hadde 24 menn bak meg. Det er bare litt lenger enn da jeg på 1970-tallet gikk hjem til Rindal fra Trondheim og Møllenberg, på motsatt side av byen – på omtrent samme tid. Løping er oppskrytt! Og - ja, det blir nok et 24-timersløp til, før eller senere. Dette resultatet skal jeg forbedre, om jeg så skal holde på til jeg blir hundre år.
