Finn fram finstasen

 

 

Det legges igjen opp til å gjennomføre St. Olavsloppet (SOL) med fire lag. Noe som vil være en fantastisk prestasjon, og noe vi alle må ta i et tak for å gjennomføre. Som jeg vil komme tilbake til et antall ganger senere; det gjelder å sette seg tøffe, men realistiske mål.

Det må dette kunne sies å være.

Koffertløperen (fortsatt med stor K) har vært sterkt redusert av sykdom i over en uke nå. Sikkert svineinfluensa, tenkte jeg da den slo meg ut. Er det ikke stort sett det sånne ”gamle griser” som meg får da?

Jeg hadde ikke før tenkt tanken, før det gikk opp for meg at jeg noen dager i forveien hadde vært på et oppdrag ute på Oscarsborg Festning utenfor Drøbak, der jeg i et tett og trangt rom hadde intervjuet en meksikaner, av alt i verden…

For en som nesten aldri er syk, har dette vært et sjokk og en nedtur. Jeg begynte i Nordmørsposten i Kristiansund den 15. september 1986, og frem til jeg sluttet i Sportmedia for snart to år siden, hadde jeg ikke så mye som en hel dag borte fra jobben. Jeg husker at det var en dag i Kristiansund jeg lå og kastet opp, men kom meg opp i avisa utpå kvelden slik at vi fikk ”kastet opp” noen sider sport til neste dags avis.

For en frilanser er det verre enn finanskrisen å være syk. Det betyr rett og slett null i inntekt.

Som løper, med ”fornavn” Koffert, er det frustrerende med ni dager uten trening. Og jeg tør nesten ikke tenke på hvordan denne kroppen nå vil reagere når jeg igjen skal forsøke å løpe. For ikke å snakke om maraton…

Over en lang periode i vinter ble de mye jobbing og mindre trening. Etter påske tok jeg meg sammen og har gradvis kommet i bedre form. Nå skulle jeg kjøre en skikkelig treningsuke, før jeg skulle roe ned frem mot sommeren og SOL.

Sykdom kommer alltid ubeleilig, så også denne gang.

Likevel; det nærmer seg løpetid, og jeg er selvfølgelig med. Uten tvil årets høydepunkt – kall det gjerne opptur. For å inspirere både de som er påmeldt, og de aller siste tvilerne, har Koffertløperen nå tenkt å plage dere med et tilbakeblikk på noen av sine opp- og nedturer de siste par årene – oppturer forhåpentligvis både til glede og inspirasjon, nedturer til å ta lærdom av – og til å le litt av.

 

1) Da Signe Samboer ikke fridde.

Skuddårsdagen er visst dagen da damene skal kunne tørre å spørre. Det var vel ikke det at jeg inderlig gikk og håpet at Signe skulle gjøre det i fjor vinter, men i ettertid har det slått meg at hvis hun hadde gjort det, kunne det spart meg for mye smerte. Sent på ettermiddagen dro jeg ut på treningstur. Hadde hatt et par rolige turer tidligere i uka, så nå var det en intervalløkt som sto for tur. Men jeg følte meg elendig. Det var så vidt jeg orket å jogge meg varm, og jeg slo snart fra meg tanken på å løpe intervaller. Men for å få noe ut av økta, bestemte jeg meg for å avslutte med noen stigningsløp. De første tre-fire gikk vel greit nok. Før den siste bestemte jeg meg for å gi alt, og i det jeg tok i maksimalt bare ”smalt” det på baksiden av låret. Jeg var ute i skogen, et par kilometer hjemmefra. Ble liggende i grøfta, greide først ikke engang å reise meg. Etter hvert kom jeg meg på bena og klarte å hinke hjem mens jeg mer eller mindre dro det ene benet etter meg. Det ble en vond kveld, fysisk og mentalt. Tenk så mye bedre det kunne blitt om Signe hadde benyttet skuddårsdagen til å fri til meg den formiddagen, etter over 20 års samboerskap. Da ville jeg sikkert ha avlyst hele treningsøkta… Men nei.

 

2) Bislett 24-timers i desember 2007.

Etter noen 6-timersløp, hadde jeg så vidt forsøkt meg på et ekte ultraløp året før, men var veldig skuffet over at jeg måtte gi meg midt på natta, etter litt over 110 kilometer og nesten like mange gnagsår og skader. Det deles i disse løpene ut premier til de som passerer 150 kilometer. Det var mitt mål første gang, og et enda klarere mål andre gang jeg deltok. For nå hadde jeg lært, jeg var et år eldre og skulle starte rolig, ha is i magen - og i bena og hvor det nå måtte være.

Sjokket og skuffelsen over at jeg måtte gi meg etter 86.110 kilometer var ubeskrivelig. Og fortsatt er dette mitt hittil siste ultraløp, det vil si løp lenger enn maratondistansen.

 

3)

Trondheim Maraton i 2008. Jeg trives i Trondheim, har alltid gjort det. Liker også løypetraseen på dette løpet. Starten går like utenfor Gerhard Schønning skole der jeg gikk gymnas, og innkomst på Torvet like borti gata, gjør at det gjerne er litt liv og stemning omkring målgangen. Jeg hadde ikke løpt maraton på mange måneder da jeg i fjor ankom ”husklyngen ved utløpet av Nidelven”, hadde hatt en fin oppladning og følte meg pigg. Jeg gikk rett og slett for personlig rekord (3.39). Lå litt bak etter to (av tre) runder, men hadde kalkulert med fartsøkning på siste runde. Like før siste passering rykket jeg og dro kjekt ifra en jeg hadde løpt sammen med i nesten to og en halv mil. Følte meg sprek. Men nedover Kjøpmannsgata (min daglige skolevei mens jeg bodde på Øvre Møllenberg) etter siste passering, begynte jeg å ane en smerte på baksiden av bena, både i lårene og leggene. Dette økte på, og over Bakklandet og tilbake på østre elvebredd ble det skikkelig vondt, jeg klarte snart ikke å løfte bena. Etter hvert måtte jeg stoppe og tøye for å få bukt med den krampelignende smerten. Den siste mila ble det mye gåing, min venn og rival passerte meg selvfølgelig og sluttiden havnet på feil side av fire timer.

I uker og måneder etter dette slet jeg fortsatt med problemer på baksiden av bena, inntil det gradvis forsvant. Merkelig, jeg har fortsatt ingen forklaring på hvorfor det ble sånn. Nei, skråtten er ikke til å bli klok på.

 

4) Harryløpet.

Dette var et stunt som noen få kondisjonerte herrer i og omkring Halden fant på sist vinter, nærmere bestemt 1. februar. Navnet henspeiler selvfølgelig på ”Harryhandel”, altså det å dra til Sverige for å handle kjøtt, flesk og ost. Et uhøytidelig løp, fra Halden over den gamle Svinesundsbroen og et par kilometer inn i Sverige, til vending og tilbake – to runder, til sammen 42.195 lange meter. Det er nå så, antall ”løpemeter” er ofte ikke problemet for undertegnede. Verre er det om det blir for mange høydemeter. Og det var det her. Blant annet en bakke like før grensa der den gamle E6-traseen gikk. I mitt hode, etter å ha kjørt der med bil et antall ganger, var den hundre eller kanskje to hundre meter. Da jeg løp opp denne bakken oppdaget jeg selvfølgelig for det første at den var utrolig bratt – jeg hadde da til dels kjør opp i femte gir! For det andre var den cirka 500 meter lang. Jeg var tøff til å begynne med, løp opp nesten hele bakken. På motsatt side av grensa var det like mange høydemeter, men fordelt på et par kilometer. Men det koste det også. For ikke å snakke om å løpe nedover den bratteste bakken; de slagene man får de, de blir vonde mot slutten av løpet. Og har du noen gang kjørt fra E6 og inn til Halden? Her er det utrolig kupert. Nei, man legger jo ikke merke til sånt når man kjører bil. Gå ut av bilen neste gang, løp de få kilometerne fra E6 og inn til byen. Som vi gjorde – to ganger, frem og tilbake.

Opp bakken andre gang passerte jeg 27 kilometer. Da var jeg så sliten at jeg ikke fattet hvordan jeg skulle kunne fortsette. Og så var det 15 (bratte) kilometer igjen. De neste to timene er to av de tyngste i mitt liv. Jeg var så kvalm at jeg var på nippet til å kaste opp, musklene i bena verket, jeg fikk krampe i magen (ja, faktisk!) og selv om svetten rant, merket jeg at jeg begynte å fryse nedover armene. Mot slutte måtte jeg likevel kjempe, for målet er at debutløpet på 4.21.53 skal forbli mitt dårligste – i noen år ennå, i alle fall. Kilometer etter kilometer ble det en knallhard kamp mot klokka, jeg skjønte etter hvert at det ville stå om sekunder.

Jeg hanglet i mål på litt i overkant av 4.20.

 

5) Den siste tids sykdom.

 

1) Oslo Maraton 2006.

Dette er en opptur som ligger ”langt” tilbake i tid. Men 3.39.36 som jeg løp maraton på den 1. oktober 2006 står fortsatt som min personlige rekord, og kommer nok til å bli stående til evig tid. Det har jeg innsett det siste året (og i hvert fall den siste uka!).

Det var et merkelig løp. Jeg rotet i starten, var uoppmerksom, pratet med folk og så ikke kilometermerkingen. Først ved åtte kilometer fikk jeg sjekket farten, og den var dårlig. Nærmere seks minutter per kilometer, tror jeg. Det vil si en sluttid opp mot 4.12. Jeg bestemte meg for å øke farten. Men i motsetning til i Trondheim i fjor høst der jeg rykket, nøyde jeg meg her med en fartsøkning. Nå ble jeg etter hvert veldig fokusert, sjekket klokka for hver kilometer, snakket ikke med noen, løp mitt eget løp. Nesten ”før jeg visste ordet av det” sto det 35 kilometer på skiltet. Oj, tenkte jeg, jeg er jo snart i mål. Da først gikk det oppfor meg at en tid under 3.40 var mulig. På det tidspunkt var min pers på over 3.51.

Det gjorde nok forferdelig vondt på de siste kilometerne, men når det går godt og en nærmer seg mål, er smerter noe man greier å stenge ute. Verre var det i Halden, da det begynte å gjøre vondt midtveis – og det heller ikke gikk spesielt fort.

 

2) Treningsturen til Töcksfors.

Denne turen var minst like ”Harry” som maratonløpet sist vinter. Mange tar jo turen over kjølen til Sverige for å handle – kjøtt, søtt og det som verre er. Derfor ville jeg gjøre det annerledes; løpe over kjølen, uten å kjøpe noe som helst. Fra ytterdøra mi til nærmeste kjøpesenter – i Töcksfors – er det cirka 85 kilometer, temmelig nøyaktig to helmaraton.

Turen ble planlagt til og gjennomført i slutten av juli i fjor. Daniel var med som støtteapparat på sykkel – som vannbærer og med mat i ryggsekken. Det var stekende varmt, og på en øde strekning gjennom skogen mot Ørje (vi kunne jo ikke ta motorveien, så vi måtte løpe/sykle en lang omvei) gikk vi tom for drikke. Her var det færre kiosker enn på Rindalsskogen, så vi måtte til slutt bare ringe på en dør. En gammel dame kom ut, slapp oss inn, lot oss fylle vann – og ellers gjøre som vi ville, hadde jeg nær sagt. Vi takket, bukket og gikk (les: løp og syklet), men kunne ikke la være å tenke på: Hva om andre hadde ringt på hos henne, med helt andre hensikter?

Også på denne turen løp jeg selvfølgelig alt for fort de første milene. Gikk veldig lett i 4-5 mil, før jeg begynte å få det. Tok meg derfor god tid på slutten, spiste middag i Ørje, før jeg la ut på den siste mila. Etter vel 11 timer var jeg fremme. Selvfølgelig var det vondt over alt, men likevel; den følelsen man står med i dusjen da, når målet er nådd og man ser fram til å bare kunne kose seg resten av kvelden, ja den er helt spesiell. Den beste sammenligningen jeg kan komme med, er når man har nådd en høy fjelltopp.

Neste dag ble Daniel hentet med bil, mens jeg tok sykkelen hjem igjen. Fungerte fint, og jeg var fin i bena allerede dagen etter. Jo, støl og sliten – men ikke maroder som etter mange lengre løp.

Definitivt en tur som må gjøres om igjen. Kanskje løpe frem og tilbake?

 

3) Vintertur til Vestby

Tar meg alt for sjelden tid til å løpe lange langturer. Ettersom jeg har lyst på flere ultraløp (til tross for skuffelsene på Bislett), burde jeg løpt langt flere kilometer enn jeg gjør. Dessuten er disse langturene så fine opplevelser hver gang jeg tar meg tid. Når jeg ikke tar meg nok tid ofte nok, henger det selvfølgelig sammen med min noe spesielle jobbsituasjon. Tenk om jeg går glipp av en jobb til en tusenlapp eller tre? Fordi jeg er ute og løper. Kostbare kilometer…

Men midt i den verste snøføyka i vinter, la jeg ut. Målet var en Statoil-stasjon i Vestby der jeg alltid pleier å stoppe og fylle kaffekoppen på vei nord- eller sørover langs E6. Det gjelder å ha et mål… Vel framme skulle jeg koste på meg noe godt å spise og drikke, før jeg satte kursen hjemover. Dessuten ble selvfølgelig denne ruten valgt fordi den er ganske flat, samt at jeg vet at her kan jeg stort sett løpe uforstyrret av biltrafikk (og bikkjer!).

Det er også min erfaring på slike turer at om jeg planlegger å løpe bare til Ås, 1,5 mil, ja så blir turen den dagen bare på tre mil. Planlegger jeg derimot å løpe tre mil før jeg snur, ja så blir det en tur på seks mil. Det en setter seg som mål, blir gjennomført. Men etter to-tre mil til fots, er det sjelden man får lyst til å plusse på så veldig mye.

Så det er viktig med tøffe, men realistiske, målsetninger.

Til tross for at det snødde tett store deler av dagen, hadde jeg relativt godt feste. Men selvfølgelig, med snø i veibanen blir det tyngre, for man spinner litt for hvert eneste fraspark. Men jeg hadde en god dag. Målet var å bruke minst seks minutter per kilometer, men det startet selvfølgelig en del fortere. Likevel fikk jeg det ikke verre på vei hjem enn at jeg hadde full kontroll. Brukte cirka fem timer – inkludert matpauser og en tur innom jobben i lokalavisen(!) på vei hjem - på noe som målt med bilen er nærmere fem mil. Det var en helt nydelig tur.

 

3) Dobbel topptur

Vi pleier alltid å feriere minst en uke på Nordmøre, stort sett bor vi i hytta ved Flessastranda. En topptur til Snota er blitt er årlig mål for meg i løpet av ferien. I fjor gikk turen uvanlig lett, været var godt (i sterk kontrast til turen året før, sammen med et titall andre løpere!) og jeg formelig fløy ned igjen. Nedturer fra toppturer er blant de største oppturer man kan ha…

Da jeg satt i bilen og kjørte ned fra Gråsjøen, kjente jeg at jeg ikke hadde fått nok. Jeg måtte ha mer! Derfor stoppet jeg ved Bjønnabekken og hektet på en tur opp på Ora. Stort mer perfekt kan nesten ikke en dag bli, vel?

 

4) Langtur i London

I mai i fjor var jeg noen dager i England, med base i London – først og fremst på grunn av abstinens etter fotball, chips og øl. Førstnevnte fikk jeg gjennom kamper på banene til Southend og Scunthorpe, mens de andre to tingene kan kombineres. Ja, det er mye her i verden som kan kombineres. For etter tre dager uten trening, meldte også en annen abstinens seg. Jeg pleier alltid å legge inn en løpetur i ”parken” på turer som dette, men denne gang ville jeg prøve noe annet. Eller rettere sagt, en tur i parken var ikke nok.

Så jeg la ut på langtur. Uten å ha kikket nøye nok på kartet tenkte jeg først å løpe et langt stykke på sørsiden av Themsen. Utover ettermiddagen fant jeg da ut, noe jeg sikkert burde ha merket meg for lenge siden, at Tower Bridge like ved London Tower er siste bro før Nordsjøen. Det er kanskje en grunn for at borgen ligger akkurat her? Det vil si; i ettertid har jeg funnet ut at det visst nok skal være en gangbro og/eller en ferge et eller annet sted langt mot øst. Fint, så har jeg et mål også for neste oppdagelsestur.

Denne flotte maidagen hadde jeg passert Rotherhide og løpt litt rundt i en flott park der ute, da det gikk opp for meg at siste bro var – om ikke brent, så i alle fall passert. Spurte noen folk som ga meg lite håp, og fant ut at det var bare å snu og løpe tilbake. Men jeg var ikke ferdig. Jeg fortsatt østover på nordsiden av elva, til Limehouse og en kanal innover en lang dal jeg hadde hørt om. Jeg fant kanalen med flotte stier og gangveier. Løp langt nordover, helt til parken og området der store deler av OL i 2012 skal foregå.

Valgte en litt annen vei tilbake, naturlig nok. Var tilbake ved hotellet etter nærmere seks timers løping. I tillegg til en fin treningstur, fant jeg ut at dette var en veldig fin måte å dra på sightseeing på. Har forsøkt det med hell også i andre byer, for eksempel Bergen. Man slår minst to fluer i en smekk. Anbefales!

 

4) Lina Roindt 2006

Høsten 2006 var definitivt god for meg. Fikk en god treningsperiode etter SOL, da jeg som vanlig var i elendig form (er alltid det midt på sommeren – varmen?). Var frisk hele tiden denne høsten, og hadde Lina Roindt som et klart mål. Var spent i forkant, hadde jo gått ut og offentlig uttalt et mål - som for meg var tøft, men som samtidig er pinlig beskjedent for en dyktig løper. Men igjen; det lønner seg å sette seg mål. Hadde vel egentlig håpet at ”under 50 før 50” skulle bli fulgt opp av ”under 50 etter 50”, men har foreløpig verken vært i form eller hatt anledning til å stille opp.

Vi får se til høsten, det er et flott arrangement som alltid frister. Men først er det St. Olavsleden som gjelder. Klubben og ledelsen har satt seg det tøffe mål å gjennomføre med fire lag. Det må vi alle bidra til at vi greier. Selv er jeg – som vanlig, men nå av åpenbare årsaker – ikke i den formen jeg skulle ønske at jeg var i. Men selvfølgelig stiller jeg. På de dager og etapper Tor Jarle og Oddbjørn finner de mest formålstjenlig – hver dag, om så skal være.

At farten igjen blir latterlig lav, det får så være. Man er jo tross alt bare en Koffertløper.