Frodes beskriver sin maratondebut med egne ord

 

Da er Seb tilbake igjen, fortsatt med samme mål for øyet; prøve å gjenerobre en plass på 1.laget i St. Olavsloppet (fra nå av omtalt som Loppet). Dette er jo det samme som å prøve å bli en bedre langdistanseløper, og blant alle langdistansene det er å velge i det kommende året blir Loppet for meg, og sikkert en del andre, et naturlig hovedmål. Hva er det spesielle med Loppet, som lokker løpere til å komme tilbake med samme entusiasme hvert år?

Det som alltid har vært viktig for meg med Loppet er den sosiale biten. Man får en ypperlig mulighet til å bygge klubbfølelse, og man bygger relasjoner med konkurrentene/”kollegaene” i andre klubber. En stor del av Loppets deltagere er med på en eller flere overnattinger underveis, og det å sekundere og heie fram eget lag og gjerne andre lag er en del av moroa. Så har man jo gjerne felles middager underveis, og veldig mange velger jo å delta på løperbanketten/festen etter Loppet.

Som en konsekvens av det sosiale blir det etter min mening et spesielt godt miljø for å prestere under Loppet. Man har lagledere eller andre som følger opp med drikke og sekundering, og det å bli heiet fram av entusiastiske klubbkamerater underveis gir en ekstra ”drive”. Er man urutinert som løper, har man masse folk rundt seg til å komme med tips om etappene, og rutinerte løpere kan snakkes seg imellom om små detaljer rundt for eksempel disponering av etappene. Og skulle noen være uheldige å ha en dårlig dag, blir heldigvis ingen ”slaktet” av andre. Her er nok de fleste sin egen strenge kritiker, heldigvis.

Min mening er også at organiseringen i Rindals – Troll med tanke på Loppet (og generelt) er helt utmerket, og dette bidrar til at løperne er trygge på opplegget og kan konsentrere seg om å løpe bra! Organisatorenes prestasjoner er altså en viktig faktor i som ligger i bunn for gode lagsprestasjoner løpsmessig. Utdeler derfor en skriftlig hyllest til alle lagledere/organisatorer som hvert år bruker utallige timer på å sørge for en knirkefri gjennomføring!

 

Siden spalten startet har jeg rukket å debutere på maraton, med det jeg selv mener er et godt resultat. Tiden ble altså 2.49.52, nesten 10 minutter bedre enn tiden til Lance Armstrong fra New York Maraton. Jeg klarte dessuten nesten målet om løpe 4 minutter pr km, noen småproblemer på slutten av løpet ødela for dette målet. Etter 39 km slo magen seg vrang, og jeg ble tvunget til å stoppe opp for å kvitte meg med noe av mageinnholdet, dette medførte ca 30 sek tidstap. Det kom også noen krampetendenser i beina de siste 3km, noe som gjorde at jeg måtte senke km - tiden med 10-15 sek, men jeg slapp heldigvis å stoppe opp. Alt i alt anser jeg meg som heldig som ikke støtte på flere problemer enn dette, og har lært til neste gang at jeg kan nøye meg med litt mindre mat/drikke underveis. Dette blir selvsagt også litt væravhengig.

Hvordan var så opplevelsen for øvrig med å løpe maraton? Planen på forhånd var jo å holde 4 minutter pr km så lenge som mulig, og i og med at planen var kringkastet på forhånd tikket det inn to tekstmeldinger kvelden før løpet der viktigheten av å åpne løpet rolig nok ble understreket. Dette ble også omsatt i praksis på løpsdagen. Før start snakket jeg med polakk som snakket godt engelsk, og han hadde samme mål som meg, og han hadde løpt noen maraton før. Jeg fulgte derfor i ryggen hans, og km – tiden lå allerede fra start av stødig rundt 4 min. Etter 5-6km var vi blitt en gruppe på 5 løpere som holdt samme fart, og jeg var den eneste som ikke gjorde noen drajobb. Ved passering halvmaraton på 1.23.59 føltes det fortsatt greit, men jeg kjente jeg var glad for at jeg hadde åpnet så rolig. Løypa går forresten i to nesten helt like runder, og dette utnyttet jeg med å ha privat mat/drikkestasjon på 5/26 km. Der fikk jeg utdelt drikkeflaske i ”Loppet-format”, som er praktisk å løpe med i hånda et stykke, og også en tube energi-gel.

Rundt 30km begynte harene mine å slakke av litt, og jeg måtte begynne å gjøre jobben selv for å holde riktig fart. Samtlige i gruppa ramlet da av, og fram til jeg fikk problemer rundt 39km plukket jeg 4-5 løpere. Å plukke løpere i denne delen av løpet var meget inspirerende!

Det er også gledelig å lese av resultatlistene i etterkant og registrere den positive løpsutviklingen. Ved 10km var jeg nr 74, på tiden 39.44. Passering halvmaraton ble altså gjort på 1.23.59, og jeg var da nr 72. Etter 30km var jeg nr 64, med tiden 1.59.55. Og i mål altså nr 56 av 2324 fullførte! I klassen 20-29 år ble det en 16.plass.

Dette får være nok selvskryt, nå noen ord om selve arrangementet.

Tidtakingen ble gjort med en chip, med registrering av tid på de nevnte passeringspunktene. Brikken og tidtakingen blir aktivert ved passering under startseilet, for å eliminere ”urettferdig” plassering i startfeltet. Løypa går i stor grad langs veier som til daglig er tungt trafikkert, men på løpsdagen er all trafikk sperret av på de aktuelle veiene helt til arrangementet er over. Maratonløpet ser også ut til å ha stor status i byen; rundt løypa var det entusiastisk publikum stort sett hele veien, også i de perifere delene av løypa. Bussholdeplassene var omgjort til scener for mer eller mindre talentfulle musikere, med musikk på volum som virkelig vekker deg opp.

Drikkestasjonene var helt eksemplariske! Det var samme system på alle stasjonene, med vann først og deretter sportsdrikk. Stasjonene omfatter hver for seg en strekning på ca 100meter, med lang avstand mellom bordene og mange drikkelangere. Med et slikt system blir det lett å legge seg inntil ”lista” uten å bruke energi på å krysse foran eller bak løpere.

Det kan også legges til at løypa er merket slik at det ikke er mulig å løpe feil, man blir styrt inn i riktig retning av sperringer og mannskap.

Selv om dimensjonene på Poznan Maraton er større enn de fleste norske arrangement, kan det jo her være noen nyttige tips for arrangører. Et mulig problem i den forbindelse er jo at om et løpsarrangement ikke har noe særlig status blant ”hvermandsen”, så blir det vanskelig å få velvilje til å gjøre grep for å legge mest mulig til rette for løperne.

Vil det å gjøre store grep for å tilrettelegge for løperne i sin tur øke statusen for arrangementet, også blant de som ikke løper, eller fører dette bare til irritasjon? Eller må løping ha høy status i det aktuelle området før man kan tørre å gå inn og gjøre store arrangementsmessige grep?

 

Frister det til gjentagelse å løpe maraton? Ja det gjør det faktisk, men da blir det nok i så fall i et ganske stort maratonløp igjen. Det frister lite å løpe store deler av veien alene i et lite maratonløp i hvert fall! Etter å ha kommet meg gjennom maraton, må jeg også meddele at jeg bare må beundre Helge Hafsås som løper maraton stort sett hver helg sommerhalvåret gjennom! I tillegg ender de fleste løpene hans med seier, på gode tider. Imponerende.

 

Jeg lovte vel forresten å komme med min egen treningsplan i spalten denne gangen, men siden spalten også skal være relativt lettlest, blir det litt vel mye i denne omgang. Følg med neste gang! Nå over til;

 

 

 

Nå er begynner vinteren å melde sin ankomst, og hjelpemiddelet tredemølle blir igjen ekstra aktuelt. Derfor litt om mølletrening denne gang! Jeg henter denne gangen opplysninger fra bladet Kondis, nr 7, desember 2001, side 28-29. Ingrid Kristiansen er artikkelforfatter, og hele artikkelen står også å lese under denne linken;

 

Jeg vil kortfatte artikkelen litt, og oppsummere det jeg mener har mest relevans for oss, nemlig forslag til noen kvalitetsøkter og generelt om gjennomføring av disse.

 

Ingrid Kristiansen benyttet tredemølla hele året, men mest i vinterhalvåret. Sommerbruken av mølla var hensiktsmessig for å teste status på den fysiske formen, i og med at hver økt har mer eller mindre de samme standardbetingelser. Viktig å merke seg at Kristiansen nevner at dette også kan være skummelt dersom man har en tendens til å måtte teste seg ofte.

Noen av Kristiansens typiske mølleøkter;

 

1. Progressiv langtur. Dette var hennes vanligste økt på mølla, og jeg siterer;

”Jeg løp rolig i 10-15 minutter som oppvarming. Jeg startet da for eksempel med å løpe på 4.30 min/km i 5 minutter, for så øke farten til 4.20 min/km og holde også denne i 5 minutter. Så fortsatte jeg å øke farten med 0.10 min/km hvert 5 minutt til jeg hadde akseptabelt høy puls. Jeg greide å komme ned i en km - tid på 3.20 på gode dager. Økta ble avsluttet med 10-15 minutter rolig løping.”

Hovedpoenget å ta med seg her er jo at man begynner på en rolig fart, for så øke farten i små trinn. Progressiv langtur er som jeg ser det et godt alternativ til hurtig langkjøring, bare med mer variasjon innlagt.

 

2. Hurtig langtur. Jeg siterer;

”Oppvarming 15 minutter, 10km i 3.30 – fart, 15 minutter nedjogging (ble pulsen for høy, avsluttet jeg eller reduserte farten noe før 10km var løpt).”

Her er det selvsagt viktig at farten tilpasses eget nivå!

 

3. Opp og ned trening. Jeg siterer;

”Oppvarming 15 minutter, 5 minutter i 4.00 – fart, 10 minutter i 3.15 – fart, 5 minutter i 4.00 – fart, 10 minutter i 3.15 – fart, 5 minutter i 4.00 – fart, 10 minutter i 3.10 – fart og 5 minutter i 4.00 – fart, avsluttet med 10 minutter nedjogg. Det må gjøres oppmerksom på at en økt som her beskrevet ble gjort i en treningsperiode da jeg var god for 30.13 på 10.000meter, altså i mitt livs form. Denne formen for trening er veldig krevende, den gir ingen rolig hvile, men heller aktiv hvile. Treningen vil stimulere godt det man trener for, nemlig løp uten hvile.”

Her må jo igjen farten tilpasses eget nivå, men økten i seg selv må jo være et godt alternativ å variere med gjennom vinteren!

 

4. Fartslek. Jeg siterer;

”Oppvarming 15 minutter. Drag 8 min, 6 min, 4 min, 3 min, 2 min, 1 min. Pausen mellom hvert drag var halve lengden av draget i joggefart. Farten på dragene lå mellom 3.30 og 3.00 min/km og ble justert og styrt etter puls.”

Jeg antar at denne økta er brukt som O2-økt, i og med de lange pausene.

 

Hvordan har så Kristiansen styrt intensiteten? Jeg siterer;

”På mølla brukte jeg ofte pulsmåling mens jeg sjelden målte pulsen ute i naturen. Å bruke puls som mål på trening er heller ikke bare bare, for hvilken puls skal jeg ha til den og den treningen? Her er det også mange misforståelser. Utfordringen er nemlig at det aldri finnes en puls. Terskelpuls, makspuls osv. er dynamiske verdier som varierer innenfor et intervall fra dag til dag. Variasjonen er avhengig av formen din. Jo bedre form jo mindre svingninger……..Du skal ikke være for opptatt av pulsen, men trenden til pulsen. Det vil si det er hvordan pulsen utvikler seg under treningen som gir den viktigste informasjonen om du trener riktig…….Det er to hovedtrender du skal følge med på;

- Pulstrenden i eventuelle pauser”

 

Hva menes med de to punktene angående pulstrenden? Om du har en jevn fin puls i de aktive periodene, vet du at du ligger på trygg ”aerob” grunn, og pulsen i pausene vil etter all sannsynlighet komme ned mot samme verdi til samme tid. Om du har en stigning i pulsen i de aktive periodene, er utfordringen å ikke få for stor og rask stigning. Pulstrenden i pausene vil her fortelle deg om du er på trygg ”aerob” grunn. Faller pausepulsen ned til mer eller mindre samme nivå til samme tid, er det bare å fortsette. Når pausepulsen stiger for raskt er det på tide å begynne å bremse opp.

 

Personlig synes jeg dette er enkle og greie holdepunkter for å styre intervalløktene på en slik måte at de ikke blir kjørt for hardt.

 

Det var alt for denne gang, følg med igjen om en uke eller to!

 

Mvh Seb.