Henne: Det året det var så bratt

I følge Øystein Sunde forekom dette fenomenet på 1960-tallet. For meg har 2010 vært et av de bratteste årene – så langt.

Av Henrik Aasbø

Mens den rappkjefta karen med sterke aner på Orkanger påsto at han det var spiseplikt på Briskeby-trikken og at han ”spiste fårikål og snubla mens han datt”, tråkka jeg feil på vei ned fra et fjell i Nordland.

Det begynte i slutten av februar med en topptur til Uhuru Peak i Kilimanjaro. Der var det til tider både høyt og bratt, men dette var både planlagt og med i beregningene.
Motbakkene jeg har møtt på senere i år var jeg ikke like forberedt på, og de var litt mindre velkomne.
 
Blant de siste
De første bratte bakkene kom brått og brutalt under St. Olavsloppet. Jeg som ikke kan fordra å løpe i stigninger, mister motet bare jeg studerer løypeprofilen og føler meg hjelpeløs i terrenget, ble satt opp på to av de aller verste motbakkeløpene mellom Trondheim og Østersund.
Jeg tør vedde på at hvis samtlige 106 løpere som stilte for Rindals-Troll i årets stafett, hadde stilt opp i en test på en av disse etappene, hadde jeg havnet blant den siste håndfullen. Jeg er hjelpeløs i bakker, og akkurat slik følte jeg meg også underveis.
Onsdag var det 12,2 kilometer fra innerst i Fættenfjord til veksling på Åsen som sto på programmet. Denne etappen var lagt om og helt ny i år. En flott omlegging, isolert sett, som gjorde at man unngikk en av loppets verste trafikale strekninger.
Bare så synd at det var jeg som var satt opp til å løpe den.
Ja, for første gang siden jeg sto opp igjen fra sofaen for noen år tilbake, måtte jeg si til meg sjøl underveis at ”ta her e itj nå gøytt”.
”Dessverre” hadde løperne på lag 3 på de tidligere etappene løpt fort, slik at jeg startet sammen med - og til dels foran - gode lag med dyktige løpere. De bare fôr forbi meg og fra meg, den ene etter den andre. Jeg slet med høy puls og melkesyre ”over hele kroppen”, mens jeg forsøkte å henge med noen av de dårligst trente damene opp de bratte grusveiene forbi noen gårder ovenfor Fættenfjord.
Samtidig registrerte Koffertløperen at de fleste lagene selvfølgelig hadde satt sine beste og/eller sterkeste løpere på denne etappen; Marit Bjørgen suste forbi, Eldar Rønning hadde fått båndet like før meg.
Om jeg så ham igjen? Nei…
Etter seks kilometer var det verste over. Oppe på flatene fikk jeg etter hvert tatt meg litt igjen og kom inn i et normalt tempo – koffertløpertempo. Ved en ekstraveksling fire kilometer før Åsen registrerte jeg at en liten gutt sto og ventet ved veksling. 10-12 år, kanskje. Han la ut 50 meter bak meg. Etter en kilometer på flat mark var avstanden uforandret, men jammen dukket det ikke opp en lang bakke til. Den var jeg litt uforberedt på, noe som gjør det enda tyngre.
Det gikk ikke lenge før jeg hørte hans lette, raske steg bak meg. Han kom forbi, og fikk nærmere hundre meter før vi nådde toppen.
Nå var det cirka en kilometer igjen til veksling – og jeg vekslet over et minutt foran ham..
Jo, han hadde sikkert ikke disponert riktig. Jeg har nok tross alt noe mer erfaring fra lange løp enn ham. Men dette sier også litt om mine kvaliteter som motbakkeløper.
Heldigvis var været på min side. Det pøsregnet hele dagen – ja, det var nesten som en måtte ha ”sommer både votter og vinter”, som Sunde synger. Hadde det vært 30 grader og stekende sol i sørhellingene jeg ruslet opp, ville jeg brukt enda lenger tid.
Trøsten min etter endt etappe var at jeg neste dag skulle løpe en enda lenger etappe i motbakke; 14,4 kilometer fra Sul til Sandvika.
Men først skulle jeg hjem, eller tilbake til hytta i Flesa, som det står på skiltet.
 
På biltur
Jeg hadde egentlig bedt om å få løpe bare en etappe i år, fordi vi neste dag hadde avtalt å få besøk av min yngste bror Stein og hans yngste datter, Naomi. Men jeg ble satt opp på to. Det innebar at jeg fikk sett lite til de besøkende, samt at det ble en del ekstra mil langs landeveien. Men jeg hadde jo bare kjørt 55 mil opp fra Ski et par dager i forveien, så… Og etter innkomst i Sandvika skulle vi sette oss i bilen og kjøre nordover på ferietur.
Men, ”der er et men ved Pål Tyldum”, som Jarle Høysæter sa etter at Ole Ellefsæter hadde tatt ledelsen på 5-mila under OL i Grenoble i 1968; jeg er etter hvert blitt en ganske prinsippløs fyr. Men ett prinsipp forøker jeg å ha. Det jeg blir satt opp til å løpe i St. Olavsloppet, det løper jeg (eventuelt går litt innimellom). Jeg tror de som tar seg av logistikk og administrering har nok likevel, med forfall og ønsker om å løpe en annen etappe, lenger eller kortere, eventuelt andre steder.
Så den lot jeg ligge.
Men, der er et men til. På vei hjem etter oppfarten fra Fættenfjord skulle en gammel nabo sitte på med meg, Ole Kristian Løseth. Hyggelig det, og etter hvert gikk samtalen rent så friskt. Ja, jeg glemte nok både tid, sted – og fart.
I en tunnel like etter Buvika lyste det rødt, og stemningen i bilen sank betraktelig. 2600 penger rett ut av vinduet, eller hvor de nå tok veien.
 
Fikk en kalddusj
Neste dag var beina tunge og trege allerede før jeg startet, og det gikk da heller ikke lenge (men lenge nok til at et dusin løpere allerede hadde passert meg) før jeg igjen måtte begynne å gå. Jeg hadde denne dagen satt meg som mål å løpe på seks minutter per kilometer, og klarte å holde denne farten (om det kan kalles det) i cirka tre kilometer. Men etter at jeg måtte gå i de verste bakkene, nærmet det seg sju minutter på kilometeren (og da heter det vel nesten ikke løping lenger, vel…?).
Det positive var at da jeg rundet krønet etter ni kilometer, klarte jeg ganske greit å komme opp i min vanlige marsjfart igjen. Jeg timet faktisk meg sjøl til godt ned mot fire minutter på kilometeren de siste fem, noe jeg var godt fornøyd med. Persen min på 5km i ”moderne tid” er til sammenligning 21.30.
Men nettopp derfor blir det motløst å stå i resultatlister og statistikker med en kilometertid på 5.24. Etappens topografi gjør at Koffertløperen framstår som en enda mer hjelpeløs løper enn han faktisk er.
Etter den slitsomme løpeturen var det bokstavelig talt en kalddusj å oppdage at det ikke var ordentlige garderober i Sandvika. Det trodde jeg virkelig det var, ettersom dette er endestasjon for dag to. Jeg hadde med familien i en godt og vel fullastet feriebil, og måtte bare få meg en dusj. Det ble kaldt vann i en ”åpen dusjløsning” der begge kjønn benyttet toalettet ved siden av dusjen. Men alt dette var av underordnet betydning denne dagen.
Jeg var rett og slett misfornøyd med min innsats i årets St. Olavslopp.
Selvfølgelig håpet jeg at ferieturen nordover med mange flotte fjellturer og etter hvert noen lange, rolige løpeturer (på flat vei!) skulle gjøre susen.
Slik skulle det ikke bli.
 
Ferien ødelagt
Etter kalddusjen i Sandvika satte vi oss i bilen og dro på ferie. Stoppet i Verdal for å spise, fylle opp bilen – og tippe lotto, selvfølgelig. Deretter kjørte vi så langt vi orket, før vi tok inn og sov. Neste dag fortsatte vi til Mo i Rana, der ferien liksom skulle begynne.
Dagen etter gikk jeg en tur på et fjell like utenfor byen. På vei ned rev jeg nok i stykker et muskelfeste like ovenfor kneet (ukvalifisert diagnose!). Skikkelig smertefullt, og jeg måtte avlyse alle planer om fjell- og løpeturer.
Dermed var ferien ødelagt for meg.
De andre dro selvfølgelig heller ikke ut på ”vandring” når pådriveren var satt ut av spill. Etter hvert som ferden gikk videre nordover, begynte barna å klage på at det var kjedelig, lite å gjøre og at de savnet vennene sine.
De ville hjem.
Været var selvfølgelig elendig og satte også sin begrensning på hva vi kunne gjøre. Andre dag i Lofoten satte vi kursen sørover igjen. Etter et par døgn var vi tilbake på hytta på Flessastranda. Ti ganger bedre enn biltur med barn/ungdommer i Nord-Norge, fant vi ut.
Men for å finne ut det hadde vi kastet bort seks døgn, ti-tolv tusen til overnatting, drivstoff og dårlig mat, samt at fergene til og fra Lofoten kostet oss nærmere to tusen.
Sjøl om det er en del av veinettet.
Det eneste vi hadde opplevd i ferien, var en totimers grottevandring utenfor Mo i Rana. I tillegg hadde jeg ødelagt foten slik at jeg de neste ukene måtte være forsiktig med hvordan jeg satte med ned i en stol. Å sette seg inn i bilen var ekstremsport.
Det tok sin tid å komme i regelmessig trening igjen, for ikke å si i form. Men utover i august mente jeg å spore framgang, og stilte opp i Romerike 6-timers.
Det skulle jeg nok ikke gjort.
 
Kvalme og hodepine
Det føltes helt fint de to første timene. Ja, ettersom jeg en sjelden gang mente at jeg hadde greit å åpne rolig, begynte jeg virkelig å få trua på at dette kunne bære ganske langt. En drømmer jo om igjen å kunne løpe over seks mil på like mange timer, slik jeg gjorde i ungdommen (les: i 2006).
Jeg kan nesten peke på punket i asfalten der det skjedde: Full stopp. Etter vel to timer fikk jeg det så tungt at det etter hvert ble mest gåing. Var helt ferdig, tom for krefter. Mot slutten maktet jeg bare å gå inn til maratonpassering – på 4.32.27, min desidert dårligste noen gang nord for ekvator.
Etter løpet tok det meg mange dager å komme meg. Slet med kvalme og hodepine. Tirsdag kveld var jeg så dårlig at jeg trodde jeg skulle kaste opp. Og hodepine har jeg aldri hatt før. Kvalmen forvant i løpet av den første uka, men hodepinnen er jeg faktisk ikke blitt kvitt…
I ettertid har jeg grublet mye over hva som skjedde. Var jeg i så dårlig form? Var åpningen hardere enn jeg trodde? Nei, ved å se på åpningsfarten min i tidligere løp, både maraton og 6-timers, kan jeg kategorisk svare nei på det.
Da heller jeg mer til at jeg tok inn for lite næring. Både i dagen(e) før og i første del av løpet. For det gikk over 1,5 time før jeg fikk i meg annet enn vann, og nesten to timer før jeg begynte å spise. Mens jeg husker at i mitt første 6-timersløp i Skövde, kunne en nesten lure på om jeg var der for å løpe eller for å spise. Det var banan, sjokolade, nøtter, boller, pølser i brød…
Da løp jeg over to mil på de to siste timene. Hadde jeg gjort det samme på Romerike hadde jeg forbedret min klubbrekord (ja, du har helt rett – ingen andre i klubben har prøvd seg på denne distansen!).
Nå er jeg så smått i gang igjen med en slags regelmessig trening, men det går tungt og hodepinnen bekymrer meg litt.
Jeg behøver rett og slett en skikkelig nedoverbakke snart…
Skrevet av: Arnhild Foseide Fagerholt 10. september 2010