Henne løp sammen med en som løp sin maraton nr 2000!!!

Koffertløperen med eskortetjeneste

Nei da, Koffertløperen har ikke begynt å utøve verdens eldste yrke. Eskortetjenesten jeg utførte i Hannover var av det mer hederlige slaget. Med 180.000 tilskuere.

Her ser du grunnen til at Koffertløperen er i hundre for tiden, for ikke å si i 2000. De to godt voksne herrene med godt hold som kan sees på dette bildet, har flere ting til felles. Begge er i slutten av 50-åra, liker å løpe maraton og deltok begge i årets TUI Marathon i Hannover.

Den ene løp sitt maratonløp nummer 66, og må nok kunne sies å være rimelig stolt av det. Den andre løp sitt maraton nummer 2000 i Hannover…

Tok det tungt

Historien om sistnevnte tall begynte i 1987 da allmennlegen Christian Hottas løp sitt første maratonløp.

Historien om hvor, hvordan og hvorfor de møttes, er lagt til Hamburg en vakker vårdag tidlig i april i år. Da løp begge Öjendorfer See Marathon, 11 runder rundt en idyllisk innsjø i en park like øst for Hamburg.

Koffertløperen hadde en tung dag, og tok det tungt. Det var ikke fritt for at mens vårsol i bakkane blenkte, stundom jeg tenkte at hvis det skal være så tungt og gå så sakte som dette (4.49), kan jeg like gjerne finne på noe annet å bruke tid og penger på. Bestille en betalingskanal eller to på tv, for eksempel.

Hottas brukte en times tid mer på å fullføre sitt løp, men tok det slett ikke særlig tungt. Tvert imot, han løp litt, gikk mer og pratet mye med de fleste som var med.

Err du nårrsk?

Da det var på det aller tyngste for undertegnede, både fysisk og mentalt, jeg tror det var ved passering sju (av 11) runder, hørte jeg en stemme bak meg som spurte “err du nårrsk?”.

Jeg snudde meg forundret og svarte bekreftende på det. Kanskje det var den gamle Rindals-Troll-singletten i rødt, hvitt og blått…

Den tette og kortvokste tyskeren lurte på om jeg bodde i området, men jeg fortalte jo som sant var at - nei da, jeg hadde dratt hit fra Norge for å løpe dette løpet.

Ja vel...

Hadde jeg så noen planer for 5. mai?

Nei, jeg hadde vel ikke det... ikke på daværende tidspunkt, i alle fall.

Om jeg kunne tenke meg å løpe Hannover Marathon – tja, hvorfor ikke?

Litt av et opplegg

Det viste seg at denne tyskeren, som snakket veldig godt engelsk til å være tysk, skulle løpe sin maraton nummer – trekk pusten dypt – 2000 i Hannover.

Det stemmer, to tusen.

I den anledning skulle han ha med seg en eskorte med løpervenner fra flest mulig nasjoner. Han hadde over 50 fra ti nasjoner, men ingen fra Norge.

Så jeg slo til.

Det endte for øvrig med 12 nasjoner. Og det viste seg at han hadde ordnet litt av et opplegg for eskortegjengen sin. Vi fikk rabatt på påmeldingen, utdelt like, knallgule T-skjorter med påskriften Eskorte 2000, samt sted, dato og evenement. Kvelden før ble vi også inviterte til gratis pastaparty, mens vi etter løpet var spesielt inviterte til mottakelse hos borgermester Bernd Strauch.

På grunn av jobben mandag morgen, måtte jeg stikke rett eller målgang, slik at borgermesteren i Hannover aldri fikk gleden av å hilse på en ekte koffertløper fra Rindal og Norge.

Vi kommer nok over det, begge to.

Jeppe fra Loland

Det var en del av opplegget at vi skulle løpe sammen og bruke cirka fem og en halv time, noe som passet meg utmerket i min nåværende form. En i gruppen var tross alt over 80 år, mens engelske Paul er blind. Men med Jeremy som ledsager fullførte han sitt 251.maratonløp i fin stil.

Sjøl holdt jeg meg mest sammen med danskene. Jeppe fra Loland og jeg fant tonen allerede under samlingen dagen før da det viste seg at vi begge blant annet hadde en felles interesse i Manchester United og setter stor pris på godt øl.

Sjøl mente han at navnet til en viss grad forpliktet…

Før, under og etter løpet

Løpet ble en helt spesiell opplevelse. Det var en enorm medieoppmerksomhet rundt Hottas’ maraton nummer 2000. Han ble intervjuet av tysk tv både før, under og etter løpet, og langs traseen der ulike sponsorer har sine stands med musikk og egen speaker eller discjockey, fikk Hottas og hans enorme gule horde alltid jubel og tilrop.

Til og med helikopteret som fulgte teten, og dermed ganske snart var over en helt annet bydel enn oss, svingte av og til bort til oss og hang over oss der vi jogget og vinket.

Sjølve løypetraseen var etter det jeg kan huske helt paddeflat. Kanskje drar jeg tilbake i et forsøk på å gjøre en bra tid. Den verste bakken jeg kan huske var da Jeremy advarte Paul om at “now we have a long, steep and enormous hill in front of us”. Med typisk engelsk ironi.

Høydeforskjellen over ei lita bru var på cirka to meter.

Fikk seg en styrketår

Midt i byen var stemningen stor ved alle de mange uteserveringene som var godt besøkte i vindstille vær og over 20 grader. Men vi løp ikke bare i urbane strøk. Først svingte vi innom AWD-arena der Moa Abdellaoue til daglig tjener til livets opphold. De spilte hjemme dagen før, men det ble ikke tid til kamp. Da jeg løp i Hamburg tidligere i år, fikk jeg sammen med 53.000 andre med meg HSV og Per Ciljan Skjelbreds elendige 0-1-tap hjemme for Freiburg.

Etter hvert havnet vi ute blant nypløyde kornåkrer og løp gjennom små grender der tyskerne virkelig hadde gått mann og kvinne av huse, heiet med fløyter og flagg og gjerne satt med et glass øl eller hvitvin på søndag formiddag. Flere steder var det løpere som stoppet og fikk seg en styrketår.

Jeg avsto. Alt til sin tid.

Engelsk humor

Apropos engelsk ironi og humor: De to nevnte karene holdt det gående med kommentarer og meldinger absolutt hele løpet. Sjøl etter at de var meget slitne mot slutten. Fra et tidligere maratonløp, i England i fjor sommer, husker jeg en liknende historie.

Dette var mitt første løp etter skaden, og jeg åpnet enda roligere enn vanlig. Lå helt sist i feltet den første kilometeren.

Like foran meg var en – ja, gammel, må jeg si – engelskmann. Til slutt måtte jeg bare passere ham. I det jeg sakte, sakte siger opp på siden av ham, sier han stille, uten å se på meg i det hele tatt:

- You see, I’ve got this fantastic sprint finish…!

Advarselen var lavmælt, men klar.

Mot slutten av løpet i Hannover løp jeg en stund sammen med Paul og Jeremy. Spesielt førstnevnte kjenner så godt som alle maratonløpere i England, og det viste seg at vi hadde flere felles bekjente. Og da jeg nevnte at jeg forresten skal til England og løpe Brathay Windermere Marathon i vakre Lake District nå i pinsehelga, kom det kontant:

- See you there!

Uten tvil servert med sedvanlig britisk ironi. Han kommer nok ikke til å se meg, men kanskje jeg ser ham. Og veksler noen ord.

Behagelig maratonløp

Å løpe maraton på fem og en halv time er langt mer behagelig enn hele tiden å skulle forsøke å skynde seg, og kanskje forsøke å komme under en viss tid eller slå noen som ligger like foran eller kommer halsende bak.

Men man tilbakelegger tross alt 42 kilometer. Med stekende sol og årets første sommerdag for de fleste av oss, blir man likevel sliten. Men jeg kjente at beina var helt annerledes dagen etter enn de pleier å være.

Tror nok jeg dro den lærdommen at maratonløp kan gjøres langt mer skånsomt enn jeg pleier. For hva i alle verden har det vel å si om Koffertløperen kommer i mål på 4.12, 4.22 eller 4,42?

Ødelegger løpene

Jeg har denne våren også erfart at dette med å løpe maraton sees på som noe helt annet i Tyskland og Danmark. Her koser man seg, tar det som en hyggelig løpsopplevelse.

Hvem som kommer først eller får en god tid er man ikke opptatt av i det hele tatt.

Tvert imot, det en opplever her til lands, der de beste løperne ønsker å nekte oss koffertløpere å stille til start. De mener vi ødelegger løpene. Mens det i virkeligheten er sånne som oss som finansierer premiene til disse racerne.

Det var likevel flere av oss som under løpet i Hannover slapp oss ned en kilometer eller to bak resten av eskortegjengen, for så å kunne løpe ”normalt” i noen kilometer. Fire-fem kilometer før mål slapp jeg dem en halv kilometer foran meg, rett og slett for å legge inn en litt raskere “treningsøkt” mot slutten av løpet. Men etter mindre enn to kilometer var de løpt inn.

Det sier litt om at tempoet var bedagelig.

180.000 tilskuere

Arrangementet var så bra som en kan håpe og forvente i Tyskland. Alt fungerte perfekt og det var så tett med drikke- og såkalte “forpleiningsstasjoner” at vi til tider følte oss både mette og fulle i magen.

- Drakk vi ikke nå nettopp? Kommenterte Jeppe i det vi løp inn mot et “Verpflegungspunkt” med vann, sportsdrikk, cola, banan, epler og masser av gel.

Med 15.912 deltakere på de tre distansene pluss barne- og familieløp, samt at politiet hadde estimert antallet tilskuere i gatene til 180.000, ble det så absolutt en uforglemmelig opplevelse.

Og for Koffertløperen er det jo dette det handler om: Opplevelser med maraton.