Friidrett
Bildegalleri
Hennes betraktninger rundt årets SOL
Årets St. Olavslopp er over. Men vil bli husket. Koffertløperen benytter anledningen til å hvile ut og tenke tilbake – samt se litt fremover. På bildet over ser vi seiersinnkomsten til Stein Ivar Børset for elitelaget. Du kan klikke for større bilde under, og dersom du studerer publikum langs innkomsten nøye vil du antageligvis kunne finne mange kjente ansikter!
Etter SOL-nedgang
Årets St. Olavslopp er over. Men vil bli husket. Koffertløperen benytter anledningen til å hvile ut og tenke tilbake – samt se litt fremover.
Av Henrik Aasbø
Først og fremst er det med en fantastisk glede og god følelse en tenker tilbake på årets stafett. Elitelaget gjorde en innsats det står stor respekt, og er noe vi andre bør la oss inspirere av. Litt i skyggen av disse var det også mange andre som leverte gode prestasjoner, samt at en entusiasme ble lagt for dagen, som gjør de fire dagene uforglemmelige.
Landsdelens beste
Minuttene og timene på torget i Trondheim må ha vært blant de beste i klubbens historie, i hvert fall friidrettsgruppa. Heldigvis var Stein Ivar Børset noe forsinket i forhold til stipulert tidsskjema – opptil flere minutter, noe som må ha vært en av Tor Jarles største bommerten i forbindelse med hele årets til dels regnvåte SOL-arrangement.
Det skal vi være glade for.
For dette ble minutter den rutinerte speaker Jens Aas (med erfaring blant annet fra Holmenkollen) måtte forsøke å fylle med noe fornuftig, og det ga ham masser av tid til å skryte av klubben, løperen og laget han som alle oss andre visste at ville dukke opp først nede i Munkegata.
Rosende omtale, utrolig god reklame – og velfortjent, hvert eneste ord.
Samtidig så vi at rindalinger i de fleste aldersgrupper og fasonger hadde samlet seg rundt målgang, slik at det nærmest ble et lokalt arrangement (nei da, det var tusenvis også av andre der – som etter hvert ikke kunne være i tvil om hvem som i år var landsdelens beste løperklubb).
Viktige erfaringer
For en stakkars koffertløper blir det vanskelig å finne fornuftige overganger fra eliteløpernes fantastiske prestasjoner, til det jeg selv driver og pusler med. Men nei, forresten – det er jo nettopp det som er St. Olavsloppets fantastiske særegenhet. I farten (min fart, vel å merke!) kan jeg ikke finne et eneste annet godt eksempel hvor eliten og mosjonistene på samme selvfølgelig måte kan konkurrere bokstavelig talt side om side, og hvor begge parter likevel kan utøve sin idrett på sitt nivå, utveksle erfaringer, stille spørsmål og ha gjensidig glede av det som skjer.
Et annet fint moment med denne løpsfesten, er disse ferske, lovende ungdommene som kan konkurrere på lag med rutinerte løpere og verdensstjerner fra andre idretter. For en god skole! Her er det mange repetisjoner av forberedelser, gjennomføring og hurtige tilbakemeldinger/evalueringer, noe som gir god læring. Rundt seg og med seg har de erfarne ledere og løpere som går foran som gode eksempler. Det er blitt en kultur som sitter både i veggene og veikantene, og som på denne måten tas vare på og går i arv. Det minner meg litt om brytemiljøet i Kristiansund og fotballmiljøet i Sogndal.
Jeg tror erfaringer fra St. Olavsloppet vil vise seg å være kjempeviktige for unge gutter som Ole Sæterbø og Hallvard Løfald, enten de nå skal bli nasjonale eller internasjonale langrennsstjerner eller kommende superveteraner a la Stein Ivar Børset på Rindals-Trolls fremtidige lag i St. Olavsloppet.
Røde, hvite og blå
Slik årets lopp utviklet seg, var det med en viss stolthet man jogget (igjen; i mitt eget tempo!) langs landeveien, eller kunne fortelle interesserte at man var medlem av og løp for (tredje- eller fjerdelaget til) IK Rindals-Troll – ja, klubben som leder hele stafetten, förståss.
Utfordringen besto ofte i å kjenne igjen sine lagkamerater eller -venninner. Og én dag slo tanken meg; hvorfor er det ikke flere som løper i disse ”aukjente” røde, hvite og blå singletene? Spesielt i år, da det var så mange – til dels ”fremmede” – løpere med, var det til tider vanskelig å finne de man skulle heie på. At havfruene eller andre perifere løpere på laget går til investering av en slik singlet, skal en kanskje ikke vente. Men mangeårige løpere på laget, med eller uten koffert, burde kanskje hatt den samme singleten? I det minste de som er medlemmer. Det gir både stolthet, identitet og god reklame, både for det ene og det andre.
Eller er det et kvalitetskrav man må oppfylle for å få lov å løpe i en slik singlet? Under 11 blank på 100 meter, kanskje? Og under 15 minutter på 5000 meter? Da sliter jeg. Nei, det kan det ikke være, for jeg har allerede en slik singlet…
Enten bør det gjøres kjent, (h)eller så synes jeg (og flere med meg, har jeg latt meg fortelle) at klubben bør få flest mulig til å iføre seg klubbens farger. Når de tross alt representerer klubben, både i inn og utland.
Videre har jeg lyst til å komme med et lite stikk; jeg savner av og til litt mer velvilje og fleksibilitet fra flere. Enkelte gjør det litt vel vanskelig å få den store kabalen til å gå opp. Spesielt når en tenker på den utrolige innsatsen som legges ned – først og fremst av Tor Jarle Bolme, men også av Oddbjørn Heggem og noen få andre. Vi andre bør jammen sørge for å gjøre vårt, ta tak og tenke sjøl, ”fær ætt de’ ska’ bli”!
”Tenke sjæl”, sier og synger Trond Viggo. ”De’ ska’ itj stopp”, sier Edvin Bakken.
Ekstra inspirasjon
Ellers hørte jeg et eller annet sted langs landeveien, jeg tror det var mellom Stalltjärnsgropen og Saxvallen, at det snakkes om at klubben kanskje kan stille med eget jente/damelag neste år. Ja, for all del! For en kjempegod ide. Jeg tror absolutt at klubben ville høstet enda mer positiv omtale om en hadde fått til det. Og det ville helt sikkert gitt en ekstra inspirasjon, både til å delta og til å trene, for mange jenter/kvinner i Rindal, eller med en eller annen slags tilknytning til bygda og klubben.
Det eneste minuset jeg kan se, er at dette jentelaget sannsynligvis hadde slått koffertlaget jeg løper på langt ned i joggeskoene. Det innser jeg etter at Gro suste forbi meg på lette ben opp bakkene fra Bodsjöbrenna. Men den sjansen får man ta… Noe skal man jo ha å kjempe for. Æren, for eksempel.
Kroppen like fin
Selv har jeg det siste året slitt med å få trent like mye som før, og som jeg ønsker, mest på grunn av en ujevn og litt spesiell jobbsituasjon. Men årets lopp ga meg et skikkelig kick og lysten tilbake til å trene – for dette vil jeg være med på flere ganger, og da blir gleden større om en har et litt bedre grunnlag.
Jeg må innrømme at det er på årsvis siden jeg har hatt like stor glede av løping, i hvert fall med startnummer på brystet, som under årets lopp.
Dette til tross for svake tider, en skikkelig smell i motbakkene og det faktum at jeg måtte starte turen med å kjøre nærmere 80 mil fra Langhus til Östersund på tirsdag (OK, jeg fikk sitte på med Edvin og Gøril fra Åre!), at det ble midnatt lørdag før jeg var hjemme etter innkomsten i Trondheim – og at jeg hadde en 12 timers arbeidsdag å se fram til på søndag. Da drar man ikke ut og løper intervall mandag formiddag; man ligger på sofaen!
For først gang etter at jeg begynte å bli med på St. Olavsloppet var jeg og familien ikke på Nordmøre under stafetten. Jeg måtte derfor dra opp ”ens ærend”.
Halvmaraton ut fra Östersund morningen etter den lange kjøreturen gikk greit (igjen; til meg å være - faktisk sju minutter fortere enn jeg selv stipulerte da Tor Jarle skulle sette opp vekslingsskjema), og jeg følte meg fin i bena foran de 7,9 kilometerne dagen etter. For en som liker aller best å seigpine seg gjennom et maratonløp på vel 42 kilometer, blir jeg hver gang like ”fascinert” over at kroppen er like fin etter en halvmaraton på 21 kilometer. I denne sammenheng er 21 kilometer mye mindre enn halvparten av 42. Og nettopp halvmaraton med langt større fart er nok noe jeg burde løpt oftere, som trening til senere maratonløp. Blant annet fordi kroppen er i løpbar stand allerede dagen etter.
Smellen denne gang kom i første motbakke, etter knapt to kilometer. For det første var jeg absolutt ikke klar over eller forberedt på at det var så tøffe motbakker på etappen. Bra hva en ikke vet og dermed ikke kan bekymre seg for… Og jeg som er hjelpeløs i stigninger. Hadde jeg visst det, hadde jeg kanskje åpnet noe forsiktigere.
Men OK, jeg kom gjennom, det var kanskje det viktigste. På de siste meterne ble jeg også passert av en havfrue på klubbens andre koffertlag. Disse havfruene er jo slett ikke noen koffertløpere – de er i imponerende god form.
Dit kommer nok aldri Koffertløperen (med stor K), men kanskje går de an å nærme seg litt til neste år? For tiden er i alle fall motivasjonen på topp til å trene. Håper flere har det slik – og måtte det vare gjennom lange, mørke høstmåneder…
