Loch Ness Marathon – mye mer enn et langt løp

 

Loch Ness er verdenskjent for ”Nessie”, sjøormen eller uhyret langt nede i det spesielt mørke og dype vannet (226 meter). Begge deler danner et godt grunnlag for å kunne hevde at ”det er noe der nede”, det lot seg lenge ikke avkrefte.

 

Ryktene og historiene blomstret opp på 1930-tallet (i 1933 bygde man veien vi løp langs, og det skal ha vært bråket fra veibyggingen som vekket sjøormen til live), og til langt ut på 1970-tallet ble det holdt liv i myten – takket være dårlige bilder, noen forfalskede bilder og fortsatt litt mangelfull teknologi til helt å kunne slå fast at det ikke var noe der nede.

 

Moderne teknologi har stort sett ”avlivet” Nessie. Men den lange, smale innsjøen er fortsatt en turistattraksjon. Båten vi kjørte med da vi dagen før løpet besøkte Urquhart Castle i Drumnadrochit, var utstyrt med både radar, sonar og andre digitale duppeditter, for at vi om bord skulle kunne følge med også på farvannet under båten. Loch Ness Centre kan ikke helt holde liv i myten lenger, men kjører nå på historien om og historiene rundt jakten på sjøormen. Blant annet har de utstilt det de hevder er verdens minste ubåt, sammen med andre ”våpen” som ble tatt i bruk under undervannsjakten – eller dekkoperasjonene for å holde liv i myten.

 

Inverness med sine 60.000 innbyggere er Skottlands raskest voksende by – ja, vi hørte også det ble hevdet at dette er byen som øker innbyggertallet mest i hele nordvest-Europa. Det vi ved selvsyn kunne konstatere, var at den er en flott by. Ved ”selvhørsel” kunne vi registrere at skotsk nærmest er uforståelig, og ved smaking kunne vi konstatere at lokal kultur har mye å by på….

 

Her var det rent og pent, god standard og ditto logistikk. Den majestetiske Inverness Castle er et naturlig midtpunkt der den troner over den mektige Ness River som renner stri gjennom byen. Selv bodde jeg på Winston Guesthouse med fritt utsyn rett over elven mot Inverness Castle. Like ved ligger Ness Bridge som hele tiden skifter farge takket være en spesiell belysning.

 

Og for en som har reist en god del til britiske storbyer som London, Liverpool og Manchester, var det en befrielse å se de ”rene og pene” bygningene som dominerte byen, som kontrast til de svarte og forkullede rekkehusene i storbyene. Også innvendig på mitt lille ”B & B” (bed and breakfast) var standarden perfekt, jeg har knapt nok noen gang bodd på sted der alt har vært så hvitt, nytt og fungert så godt.

 

Mens man husker tilbake til opplevelser på nedslitte hoteller i Londons Bayswater-distrikt, der verken dass, dusj eller dører fungerte. En gang jeg bodde i første etasje, våknet jeg av at det plutselig strirant vann fra taket, en kald og klar natt i desember. Nattevakta i det sju etasjer høye hotellet bare bortforklarte det med at ”kanskje det regner ute…?”.

 

Nå vel. Loch Ness Marathon var en opplevelse i seg sjøl. Det påstås at årets utgave samlet løpere fra over 40 nasjoner, og næringslivet i Inverness har regnet ut at deltakerne i fjor løp inn nærmere seks millioner kroner til veldedige formål, og at arrangementet da hadde skaffet byen en merinntekt tilsvarende 18 millioner norske kroner. Noe må jo redde handelsstanden nå når Nessie ikke lenger er like levende.

 

I Storbritannia er det vanlig at man løper maraton for veldedighet (charity), der man avtaler med firmaer som betaler en viss sum – gjerne per meter, for gjennomføring eller etter hvilken sluttid man oppnår. I år var det rekorddeltakelse. Arrangørene opererer med mellom sju og åtte tusen totalt på maraton, halvmaraton, ti og fem kilometer, mens lokalavisen ”The Inverness Courier” hevder at det reelle tallet på antall starter var et par tusen lavere.

 

Regn og vind hadde stått på som best de kunne i dagene før løpet – ja, da jeg la meg ved midnattstider kvelden før løpet, bøttet regnet fortsatt ned. Heldigvis visste jeg at meldingene var gode, og sov derfor godt. Søndag våknet jeg til klar himmel og duften av egg, bacon og bønner. Kan man ha det bedre?

 

De mellom to og tre tusen deltakerne på helmaraton måtte møte på stadion før 08.00, for å bli busset ut ”into the Highlands” – for så å løpe tilbake, på østsiden langs Loch Ness og inn til Queens Park Stadium midt i Inverness. Jeg var som vanlig snill gutt og møtte kvart på åtte, fant meg et sete i en av de 12-15 bussene, noen av dem dobbeltdekkere, og ventet på avgangen. Som lot vente på seg… Det viste seg etter hvert at tre bestilte busser ikke hadde dukket opp. Man måtte få tak i nye, med sjåfør – tidlig en lørdag morgen. Det tok sin tid, og det hele endte med at løpet måtte utsettes en time. Det ble en lang og kjedelig ventetid i bussene, uten informasjon om hva som foregikk. Men her var vi alle sammen i samme båt, for ikke å si buss, og jeg tok derfor det hele med knusende ro. Det verste var at dette medførte at jeg ikke fikk sett hele fotballkampen senere på dagen, en kamp min kollega på turen skulle skaffe billetter til mens jeg løp. Jeg forsøkte selvfølgelig så godt jeg kunne å løpe inn igjen det tapte, men det får da være måte på…

 

Ute på det skotske høylandet hersket det nærmest kaos i startområdet. Alle de store bussene skulle stoppe på den smale veien for å slippe av folk, for så å forlate området. Over to tusen forsinkede og nervøse maratonløpere måtte selvfølgelig på do – etter mer enn to timer i bussene og foran et vel 42 kilometer langt løp. Det var satt opp mange ”portaloos” (= portable loo/flyttbar do), men nå når alle måtte gjøre alt på få minutter, i stedet for den timen man hadde beregnet, måtte vi ty til terrenget.

 

Landskapet her er for øvrig overraskende likt det norske, i motsetning til lenger sør på ”den grønne fotballøya”. Skogen domineres av gran, furu og bjørk. Høydedragene er spissere og terrenget brattere enn i England. Dette danner mange daler (glen på skotsk, sikkert samme ord som en glenne)

 

Jeg trodde på forhånd at Loch Ness Marathon gikk i en lett løype. Jeg tok feil, igjen. For selv om den har et fall på vel 200 meter fra start til mål, er veien kupert. Det merket jeg ikke minst etter løpet. For selv om jeg ikke var spesielt sliten (jo da, men ikke tom!), var jeg stølere og ømmere i muskulaturen enn vanlig etter et maratonløp.

Jeg ante uråd allerede da jeg ankom hotellet.

- Skal du løpe maraton? spurte hotellvertinna.

- Ja, svarte jeg kjekt.

- Vel, det er jo mye opp og ned, men det går vel bra, mente hun.

- Hva vet vel hun om det, tenkte jeg – som hadde sett løypeprofilen. Men det viste seg igjen at man ikke skal undervurdere lokalkunnskap, og at det er terrenget og ikke kartet som er fasiten.

 

Etter starten ved Whitebridge går det mye opp og ned, mange bakker på 20 til 50 meter, der en hele tiden må bytte teknikk – fra korte og kjappere steg (vel, jeg forsøker!) i bakkene, til å lange ut i nedoverbakkene. En finner liksom aldri den kraftbesparende flyten. Tidlig i et maratonløp skal en jo helst spare energi og stort sett forbrenne fett, men i det skotske høylandet tror jeg det gikk med en god del karbo allerede fra de første kilometerne. Men, det skal også sies, at noen steder var det lange flater gjennom stille skog, der en ikke hørte andre lyder en subbende joggesko. Her fant jeg både rytmen og roen.

 

Noen steder var det så bratt at man måtte holde igjen. Og etter seks-sju kilometer kom det en motbakke jeg best kan sammenligne med Gammelbjergen (ja, helt fra Rønningen!), bare at denne var asfaltert. Jeg hadde studert løypeprofilen på forhånd, men selvfølgelig ikke sett dette komme (kanskje like greit?). Profilen viser at det her stiger fra cirka 140 til nærmere 180 meter over havet i løpet av noen få hundre meter. Forbi fossefallene ved Foyers, der vi kommer ned mot sjøen, var det noen skikkelig nedoverbakker, der slagene mot underlaget blir ekstra harde. Senere fikk jeg meg en overraskelse etter nærmere 30 kilometer. Like etter at vi hadde passert den lille landsbyen Dores med masse folk og stor stemning, stiger det rundt 50 høydemeter i en nesten sammenhengende stigning på nærmere tre kilometer. Jammen kom det ikke et par sugende motbakker også etter dette – skulle det aldri ta slutt? Dette var tøffe tak for en sliten koffertløper som alltid sliter i motbakker. Men jeg tok meg sammen, løp alle bakkene og passerte mange opp fra Dores. Jeg så på dette tidspunkt at det kunne bli årets første maraton under fire timer. Mot slutten av stigningene tok jeg i som om mål var på toppen. Mens det i virkeligheten var 12-13 kilometer igjen. Hvordan ville dette gå? Man vet liksom aldri når sprekken kommer, løper nesten bare og venter på den. Verden kan forandre seg totalt fra 30 til 32 kilometer.

 

Heldigvis var avslutningen lett. Det visste jeg, og der er jeg ”god” (alt er relativt). Nå satte jeg inn sluttspurten, tenkte at det får briste eller bære. Jeg fant en fin flyt og må ha passert flere hundre løpere på vei inn mot mål. Jeg slutter heller ikke å forundre meg over hvor mange som fullstendig overvurderer sin kapasitet. Flere som ikke var skadet, var helt kjørt og gikk og ruslet lenge før halvmaraton.

 

I byen, målområdet og inne på stadion var det en fantastisk stemning, og man blir båret fram de siste slitsomme meterne. I det jeg passerte hotellet der jeg bodde, så jeg at vertinna sto utenfor (alle som bodde der denne helga skulle løpe maraton), la inn en (liten!) fartsøkning, passerte enda et par løpere, og ropte ut en takk for god frokost.

Å bokstavelig talt nå målet gir en utrolig følelse. Jeg hadde denne gang hele tiden sjekket tid per mile (1609 meter) i stedet for kilometer, og visste på forhånd at ni minutter per mile gir en sluttid noen få minutter under fire timer. Det var målet, og underveis viste klokka at jeg løp like jevnt som den gikk. Jeg var bare noen få sekunder unna ni minutter så godt som på hver eneste mile, med unntak av de bratteste stigningene, både oppover og nedover. Takket være at drikkestasjonene har flasker og ikke disse elendige skvulpebegerne man får her hjemme, går det an å ta dem med seg, og drikke jevnt og godt gjennom hele løpet. Man beholder rytmen også forbi drikkestasjonene, og jeg gikk kun én gang, cirka 50 meter mens jeg spiste en energibar og drakk vann. Jeg passerte halvmaraton, som var tydelig merket, på 1.58.40 og var i mål på 3.57.20. Selv sveitsiske klokker kan ikke gjøre det bedre.

 

Etter målpassering var det som nevnt tid for å tenke fotball. Inverness Caledonian Thistle spilte semifinale i den verdensberømte Alba Challenge Cup, hjemme mot naboene Ross County klokken 15.00, denne lørdagen. Hjemmelaget rykket ned fra Scottish Premiere League etter tap i siste serierunde i vår, men med Englands tidligere stopperkjempe Terry Butcher som manager, har de ambisjoner om å komme opp igjen.

 

I stedet for å hvile og nyte tilværelsen etter et vellykket løp og en fin opplevelse, var det å stresse tilbake til hotellet (20 minutter å gå), dusje og bestille taxi til banen. Rakk akkurat avspark i andre omgang, noe som betyr at timingen hadde vær perfekt uten utsettelsen. Ute på banen var det få tekniske finesser å se, men masse innsats, engasjement og entusiasme. ”Dagens høyeste” ble en utrolig jevn kåring – jeg tror knapt nok jeg noen gang har vært på en fotballkamp med høyere snitthøyde. Men ”Caley Thistle” vant 1-0 og er klar for finale i november, noe de nærmere 3000 på tribunen lot til å sette stor pris på.

 

Mandag morgen var været igjen grått, men vi lot oss ikke stoppe. Med leiebil tilbakela vi nærmere 40 mil denne dagen. Jeg kjørte, Halvor hadde ikke lappen med. Heldigvis slapp jeg å gire med venstre hånd, vi fikk en bil med automatgir, uten å ha bedt om det. Men jeg måtte likevel kjøre på venstre side…

 

Først dro vi rett sørover til ”The Nevis Range”, der vi tok taubane langt opp i fjellet og gikk resten, opp til en fjelltopp der man kan se Ben Nevis – Storbritannias høyeste fjell med 1344 meter over havet. Det var Halvor som var så ivrig på dette, han skulle ha bilde av det flotte fjellet. Det fikk han ikke, for på grunn av skyene så vi aldri toppen.

Vel nede kastet vi oss inn i bilen og raste videre til neste ”mål”. Etter kort tid kom vi rundt en sving, og møtte en bil som kjørte på samme side av veien som oss. En rask kalkulering sa meg at det med overveiende sannsynlighet var vi som var feilplassert, så jeg vrengte bilen over til venstre. Det er i stressede situasjoner en gjør feil.

 

Vi kom velberget til Aviemore, der en såkalt ”funicular railway” – et lite tog, omtrent som Fløybanen i Bergen – tar deg til fjells. Halvor tok toget, jeg gikk – til den snødekte toppen av Cairngorm Mountain, Skottlands og Storbritannias sjette høyeste fjelltopp på 1244 meter. Og ned igjen – det var tabben. For det gjorde skikkelig vondt på framsida av låra, dagen etter Loch Ness Marathon.

 

Vel nede igjen dro vi videre og besøkte Cawder Castle like øst for Inverness. Dette skal være et av Skottlands flotteste og best bevarte av mange gamle slott eller borger, og er med sin hage – eller skog! – et flott skue, vel verdt et besøk.

 

Som avslutning på dagen rakk vi også å besøke Culloden Battlefields. Det var her slaget sto i 1746, da den engelske hæren beseiret de skotske opprørerne – The Jakobites, eller Jakobinerne. På den måten ble en del av verdenshistorien forandret” i dette slaget, der en utslitt skotsk hær var sjanseløs mot godt utstyrte engelskmenn. Dette var et spesielt brutalt oppgjør, der det sies at 700 mann ble drept eller alvorlig såret i løpet av noen ganske få minutter. Etter slaget herpet for øvrig engelskmennene også nevnte Urquhart Castle, for å unngå at skottene skulle forskanse seg der og forsøke seg igjen.

 

Den øde slagmarken ligger der den dag i dag, nærmest uberørt, ubrukt og ubebodd, til minne om det som skjedde og de mange som falt. Et stort senter er bygd i utkanten av området, mange minnesteiner angir hvor den ene og andre skal ha falt, og en rett linje røde flagg markerer der regjeringshæren sto og en blå flaggrekke der Jakobinerne sto før slaget. Vi var der i skumringen og den kalde, strie oktobervinden gjorde slagmarken uhyggelig og inntrykkene ekstra sterke.

 

Også totalt sett sitter jeg igjen med mange sterke inntrykk fra Inverness, Loch Ness og The Highlands. En utrolig fin by, masse severdigheter og kort vei til fantastisk natur. Jeg ble dønn forelsket i byen og distriktet, og er definitivt ikke ferdig med den. Ja, jeg har til og med satt meg tre nye mål: Jeg skal løpe Loch Ness Marathon minst én gang til, jeg skal til topps på Ben Nevis – og jeg har som mål å løpe langs hele Caledonian Canal. Den består av fire innsjøer, hvorav Loch Ness er den største og desidert mest kjente, bundet sammen av cirka 20 miles med ”man made” kanaler, til sammen 60 miles, eller 96 kilometer.

Det hadde vært en fin løpetur, det! Sakte, men langt…