Nytt manus fra koffertløperen

Gamle biler og eldre menn

I vinter har Koffertløperen opplevd det samme som mange andre i min alder sikkert har erfart, nemlig at det er med eldre menn som med gamle biler: Når én ting ryker, så ryker snart alt.

Når dette skrives har jeg nettopp gjennomført min første treningsøkt etter å ha løpt tre helmaraton på 16 dager, så jeg er ikke helt på felgen ennå. Men i mange lange perioder i vinter har det føltes som om jeg har vært det.

I dag valgte jeg sykkelen, det er mer skånsomt fire-fem dager etter maraton. Å ha et mål er ofte nyttig, har jeg funnet ut, i trening, kamp og løp. Målet med turen i dag var primært å finne fram via kyststien fra Svartskog i Oppegård til Breivoll i Ås. Jeg syklet fra Langhus til Svartskog, og sekundært var målet å se om det lot seg gjøre å frakte med seg sykkelen gjennom skogen og det ulendte terrenget.

Det fant jeg ut at det ikke gjorde, men jeg fikk den nå med likevel.

Da jeg strevde meg opp noen kronglete stigninger mellom busker og trær langs et mer eller mindre uttørket bekkefar, med sekk på ryggen og sykkelen over skulderen, fant jeg ut at dette var glimrende trening – styrke, balanse, koordinasjon og kondisjon. Og skånsomt for beina!

Den fire og en halv timer lange turen var en flott opplevelse i seg sjøl, sjøl om jeg i ettertid innser at jeg nok tok feil av veien et eller annet sted.

Da blir det ny tur.

Som lyn fra klar himmel

Men sånn har det slett ikke vært hele denne vintersesongen. Jeg kan på strak arm ramse opp minst 12-15 tilfeller av skader, sykdom og vondter som i vinter har holdt meg unna løping i kortere eller lengre perioder.

Blant annet har jeg to ganger opplevd å pådra meg strekk på de roligste joggeturer, jeg har våknet midt på natta med vondt i ryggen og pådratt meg kneskade på vei inn fra garasjen etter å ha parkert bilen.

Det begynte som lyn fra klar himmel i november da jeg var ute på en rolig tur en lørdag i vakkert høstvær. Ja, jeg hadde så god tid og det var så fint at jeg valgte å ta med meg mobiltelefonen – noe jeg meget sjelden gjør. Ikke for å ringe eller kunne ringes, men for å ta bilder. Det var sånn en nydelig høstdag.

Jeg brukte god tid på å bli varm, småjogget langs vei og sti. Etter en halvtime var jeg inne i skogen, men underlaget var flatt og en kombinasjon av grus og mose. Da plutselig hogg det til på baksiden av høyre legg.

Jeg bare kastet meg ned og hørte meg sjøl hyle.

Jeg hadde ikke trent hardt en enste gang den siste uka, jeg hadde ikke fått advarsler i form av «napp» eller kramper, hadde ikke kjent antydninger verken på denne turen eller andre økter i det siste. Jeg hadde latt kroppen få god tid til å bli varm, ingen spurter eller brå bevegelser – rett og slett ingen ting som kunne indikere at noe sånt skulle skje.

Bortsett fra mobiltelefonen. Det var kanskje et omen at den var med? For nå måtte jeg ringe Signe og få henne til å komme med bilen og hente meg ut av skogen. Flaks at jeg hadde telefonen og at det var en skogsvei bare et par hundre meter unna.

Jeg greide å ta meg fram dit.

Hjem til jul

Dermed røyk Jessheim Vintermaraton. Akkurat i det jeg så smått kom i gang med treninga igjen, ble jeg forkjøla. Det varte i tre uker, og dermed røyk Luciamaraton i Sverige, et annet av mine favorittløp.

Fram mot jul var jeg så smått i gang med trening igjen. Lille julaften skulle jeg stalle inn bilen i garasjen etter å ha lastet ut varer. I det jeg ruslet ned fra garasjen, det er rundt 50 meter i lett nedoverbakke, slo plutselig det høyre kneet seg fullstendig vrangt. En forferdelig smerte på innsiden gjorde det umulig å gå, jeg måtte hinke inn på ett ben.

Hadde bestemt meg for en treningstur den kvelden. Ventet noen timer, det ble bedre og jeg la ut. Det gikk bra gjennom skogen fra Langhus til Siggerud, men på vei hjem kom smertene igjen, og jeg hadde mer enn nok med å rekke hjem til jul.

Men jeg var ikke akkurat i humør til å nynne på «Driving home for Christmas».

Likevel var jeg i stand til å løpe Løplabbets Ribbemaraton i romjula, men jeg løp med hjertet i halsen og fryktet at smertene skulle komme tilbake. Og formen var jo helt elendig.

På nyåret kom smertene i leggen tilbake, i flere perioder, det virket som om strekken fortsatt satt der. Den var sår og holdt meg unna løping i lange perioder.

Noe med maraton å gjøre?

En natt i midten av januar våknet jeg klokke halv fire om natta med voldsomme ryggsmerter. På høyre side, midt på ryggen. Aldri kjent noe lignende før. Det var så intenst at jeg kom til at det måtte være nyre- eller gallesten, som jeg hadde hørt at skal være vondt. Selvfølgelig natt til søndag, slik at man ikke kan oppsøke en vanlig lege.

Utover dagen kom jeg likevel til at det måtte være noe muskulært, men det tok en liten uke å bli kvitt.

Et par uker senere satt jeg litt forkjært. Da kom de samme smertene – men på motsatt side! Hva gir du meg? Det var de eneste gangene i livet jeg har kjent den type smerte, der.

Til nå.

Det man undrer seg på, er om dette har noe med maraton og maratonløping å gjøre…?

Advarsel fra veteraner

Jeg fikk noen advarsler sist sommer da jeg var hjemme i Rindal og ble med turstigruppa på tur. Der traff jeg både gamle kjente og gamle lagkamerater.

Harald Solvik var veldig kritisk til maratonløpinga mi, på asfalt og hardt underlag som det jo er. Han mente jeg ville ødelegge knærne mine.

Det samme var Sigmund Røen, som jeg ikke tror jeg har truffet siden vi spilte på samme lag i min første sesong på A-laget til Troll, i 1974. Det jeg husker ham best for er at han klemte meg så forferdelig hardt da jeg scoret et mål mot Orkdal i min aller første kamp fra start, for øvrig et mål Nils Arne Eggen greide å få kranglet seg til at ble annullert.

Sigmund kjente meg naturlignok ikke igjen, men etter hvert fikk han også høre om løpinga mi. Da ble han først overraska, så tankefull. Han gikk foran meg på stien i ti sekunder, før han snudde seg, stirret meg i øynene og sa:

- Skal jeg gi deg et godt råd? Slutt!

Må snart avskiltes

Jeg tar advarslene fra de to superveteranene alvorlig, og har bestemt meg både for å legge om treninga litt, samt å løpe og trene mye mer på mykt underlag og i terrenget. Tidligere har jeg helt bevisst løpt mye på asfalt for å venne muskulaturen til slagene. For ikke å få så stiv muskulatur under maraton.

Jeg får heller ha det litt vondt på den siste mila, hvis det kan gjøre at knærne holder livet ut.

I tillegg til alt annet, sliter jeg med at lilletåa på høyre fot legger seg under sin nabo når jeg løper, jeg har to motstående liktorer på innsiden av hver sin tå som gnisser mot hverandre, og plagene kommer og går.

Av og til får jeg så intenst vondt på utsiden av vrista, har slitt med dette i ti år og lurer av og til på om det har med skovalg eller for stram snøring å gjøre…? I vinter har jeg i perioder også vært plaget med store smerter på utsiden av og like under kneet, det kan muligens være langdistansekne?

Av og til har jeg fortsatt vondt i hælen der jeg var operert for tre år siden, og jeg sliter med akilles på motsatt side. Ja, og så skulderen og armen da, som gjør at jeg knapt nok klarer å skrive dette.

Likevel har jeg forståelse for dem som mener at det er i hodet jeg sliter mest. Nei, det er nok ikke lenge før man må avskiltes.

Men først håper jeg å få løpt noen flere maratonløp…