Friidrett
Bildegalleri
Rallarvegsløpet
Her kan du lese Henne sin egen beretning om hvordan det er å løpe 81 km "Mellom bakkar og berg":
Koffertløperen langs Rallarvegen – om ikke i fint driv, så i alle fall i fantastisk natur. Og ikke med stafettpinne, men med turproviant i form av banan. Ragnar Nygård er foreløpig noen meter bak.
Fjols til fjells
Å skulle løpe langs Rallarvegen fra fjord til fjell, Flåm til Finse og videre innover fjellet mot Haugastøl, er ingen spøk – i dobbelt betydning. Med for dårlige klær og alt for dårlig fart, lot Koffertløperen tankene fly. De gikk til tider i retning filmen ”Fjols til fjells”.
Av Henrik Aasbø
Hva er det som får en 50 år gammel småfeit og dårlig løper til å begi seg ut på 54 kilometer med motbakker den ene dagen og 27 kilometer innover våre vakre fjellvidder den påfølgende?
For å kunne forstå det, må vi nok noen år tilbake i tid – til tidlig på 1990-tallet, da både lysten og evnen til å spille fotball avtok, og ryggen til slutt satte en stopper for det hele. Etter en vektøkning på 18 kilo de to første årene og et liv på sofaen med godteri og godt lesestoff de ti neste, i en alder av godt og vel 40, befant jeg meg bokstavelig talt i livsfare. Noe måtte gjøres, jeg måtte opp og stå, ut og løpe. Men jeg manglet både mål, miljø og motivasjon. Alle disse tre faktorene fant jeg i løpingen. Da var det kun et par joggesko som skulle til for å finne igjen formen.
Etter at jeg kom i kontakt med maraton- og ultraløpermiljøet, er motivasjonen på topp. Desto lengre utfordringene er, desto bedre. Miljøet er helt fantastisk, og målet i år er å få ”planken” – nei, ikke å gå planken. Her skal det løpes. Saken er at firmaet Hytteplan har satt opp et trofé – ”Hytteplanken” – til de som løper minst tre av fem utvalgte ultraløp dette året. Ultra er alt som er lenger enn maraton, det vil si over 42,2 kilometer.
Den fjøla skal jeg ha! Selv om jeg dessverre ”måtte” prioritere etapper for klubben i stedet for å løpe St. Olav Ultra. Nå i slutten av august blir det 6-timersløp på Eidsvoll, i slutten av oktober er det Bergen Ultra (63 kilometer) og i desember er det 24-timersløp på Bislett. Koffertløperen er klar.
Mål å rekke middagen
Men denne gang var det altså den vakre og berømte Rallarvegen, fra fjord til fjell. Starten gikk 13.30, og på hotellet på Finse (”basecamp”) ble bordet dekket til middag klokken 21.00. Jeg hadde kun ett stort mål; å få middag.
Vi løp altså motsatt vei av den syklistene vanligvis ”triller”. De starter som regel ved Haugastøl, og får dermed nesten bare nedoverbakker. I tillegg har de hjul…
En tøff utfordring, bevares, og når man gir seg i kast med et slikt prosjekt, skal man være godt forberedt. For her var det ikke verken Røde Kors eller andre former for sikkerhetsnett – vi måtte sjøl bære med oss det vi behøvde (les: trodde vi kom til å trenge) av klær, mat og drikke, og skulle en få alvorlige problemer innover fjellet, var det ikke bare å ta bussen eller ringe etter taxi – for ikke å si naboen. Forresten, det med å bære med seg egen drikke for en tur på over fem mil, var ikke så krevende som det kan høres ut; her rant det både mange bekker små og av og til en stor å.
Naturens krefter
Men likevel; hvordan kunne vi finne på noe sånt?
Svaret er todelt: For det første var det noen kamerater som for fire-fem år siden fant på at det gikk an å lage et lite løp langs den lange og vakre Rallarvegen fra Flåm til Haugastøl, med overnatting på Finse.
Det andre delen av svaret er at Koffertløperen for lengst har innsett at han aldri kommer til å løpe fort. Men kanskje kan det å løpe langt være en mer overkommelig oppgave. 81 kilometer er det lengste jeg så langt har løpt, uten det nevnte sikkerhetsnettet. Jeg løp 110 kilometer under 24-timersløpet på Bislett i desember, men det gikk jo innendørs - med servering av mat og drikke, Røde Kors og et stort hjelpeapparat til stede. Og når man ikke klarte mer, som for min del var i 04-tiden om natta, var det jo bare å ta trikken eller bilen hjem til egen seng.
Har man først gitt seg i kast med Flåmsdalen og Rallarvegen opp til Vatnahalsen og videre innover, er man på mange måter prisgitt naturens og egne krefter, hvorav førstenevnte så desidert er de sterkeste.
Noe vi skulle få føle på kroppen.
For de aller fleste av oss var det oppmøte fredag kveld på ”Finse 1222”, hotellet som bokstavelig talt ligger på perrongen der toget stopper. Det satte vi pris på, her gjaldt det å spare krefter. Etter et kort infomøte og en langvarig bedre middag, gjaldt det å forsøke å få seg litt søvn. Ikke bare enkelt, med de utfordringer som ventet dagen etter. Og utenfor ulte vinden…
Visste ikke hva vi gikk til
Lørdagen den 28. juli, som jeg hadde sett fram og gledet meg til siden jeg i vinter bestemte meg for å gi meg i kast med Rallarvegsløpet, opprant med vind, regn og 5-6 små varmegrader. Bekledning ble diskusjonstema, konklusjonen var høyst ulik hos de 47 deltakerne.
Første etappe besto i å ta toget fra Finse til Myrdal, for så å bytte til den berømte Flåmsbana via Vatnahalsen og ned til Flåm. På førstnevnte stasjon hoppet vi av og la ut en plastpose med klær, mat og drikke som en av arrangørene ble igjen for å passe på, til vi kom løpende opp igjen om noen timer, noen om mange timer. Neste stopp var ved Kjosfossen der huldra etter sagnet skal ha hatt tilhold – og jammen viste hun seg ikke denne dagen også! Til tross for at tingretten har bestemt at det er forbudt for henne å vise seg der, på grunn av at dette er brudd på åndsverkloven(!)
Som om huldra bryr seg om den… Turistene – mest nederlandske, hadde vi inntrykk av, og der er det vel ikke verken fosser eller huldrer? – var i hvert fall i ekstase over synet, mens vi med startnummer stort sett bare ventet på å komme oss videre og komme i gang. Men det gikk rykter etter løpet at enkelte hadde brukt uforholdsmessig lang tid opp til Vatnahalsen – kanskje det hadde noe med huldra å gjøre?
Turen nedover dalen var i hvert fall en fantastisk opplevelse, det skal sies.
I Flåm ble det så vidt tid til å tisse og bli tatt bilde av – nei, ikke nødvendigvis samtidig! – før startskuddet gikk. 47 optimister la av gårde, i høyst ulikt tempo – noen var med andre ord mer optimistiske enn andre. Cirka 30 av oss var debutanter, og visste vel ikke helt hva vi gikk eller så smått løp til.
Jeg tok det utrolig rolig, visste det ville bli mer enn nok tid til å kvitte meg med de kreftene jeg hadde. Oppover dalen var det bare tre-fire personer bak meg, blant annet to godt voksne damer på henholdsvis 65 og 69 år. Tøft gjort, sier nå jeg! Er jeg i stand til løpe Rallarvegsløpet når jeg når den alderen, har jeg oppnådd noe viktig.
Satte inn støtet
Klesvalget var som nevnt vanskelig. Temperaturen i Flåm var OK, og jeg valgte kort med en supertrøye under singleten. Men vi skulle tross alt opp til 1343 meter, der det regnet og blåste surt. Snøfonner var det også…
Det stiger jevnt fra Flåm og oppover mot Vatnahalsen, cirka 400 meter på de første 17-18 kilometer. Til tider kan det virke nesten flatt, men skulle man være i tvil renner Flåmselvi ved siden av veien, i motsatt retning - og den bruser godt og forteller at her er det høydeforskjeller ute og går. Jeg hadde spis tre brødskiver mens de andre jaktet på huldra, likevel tok jeg en banan allerede etter halvannen time. Her gjaldt det å fylle på, kvelden ville bli lang.
Etter cirka 18 kilometer møter man veggen – den første og mest faktiske, senere kommer gjerne noen smell som føles som vegger. Gjennom et titall serpentinersvinger bærer det opp til Vatnahalsen som ligger 800 meter over fjorden vi nettopp startet fra, for mindre enn to mil siden.
Det var her jeg satte inn støtet.
Helt siden starten hadde jeg vært med på å danne en slags gruppeto (jfr. Tour de France) sammen med to menn og en kvinne – selv om jeg slet litt i de bratteste partiene. En av de jeg løp sammen med viste seg å være fra samme kommune som meg, Ski, og i forbindelse med at jeg trente et fotballag i Ski IL for en ti års tid siden, viste det seg at vi hadde en del felles bekjente. Slik fikk vi tiden til å gå mens vi løp…
Men på ei lang flate(!) på nærmere en kilometer like før de verste stigningene opp mot Vatnahalsen, fant jeg en veldig fin flyt og ble liggende foran de to andre. Vi løp langs en elv som suste ganske friskt, og uten at jeg hørte eller la merke til det, hadde jeg åpnet opp et forsprang på rundt 50 meter. Jeg valgte å ikke stoppe og vente, og gikk over i hurtig gange da jeg kom til de verste stigningene. Jeg visste at de også kom til å gå der. Etter dette så jeg dem ikke mer, og i mål viste det seg at jeg var en time foran.
På toppen var depotet. Jeg tok på en tynn jakke, fylte opp med drikke og ruslet videre mens jeg spiste nistepakken. I bakkene hadde jeg tatt igjen Ove Thue, den kjente trubaduren og Brann-patrioten. Jeg har en datter som er gal etter Brann, om et par uker skal vi til Bergen og se kamp, så vi ble gående og prate litt om dette tema. Han fortalte at han hadde ”fått det litt” etter en noe for optimistisk åpning. Da vi skulle sette opp farten, ble han borte. Om kvelden viste det seg at han først dukket opp midtveis i middagen – og neste dag leide han seg sykkel til Haugastøl.
Ville dette gå bra?
De første kilometerne etter Vatnahalsen er blant de flateste. Men etter tre brødskiver tok jeg det med ro, ja det føltes tungt. Hadde det likevel vært dumt å øke farten? Og hvor bratte og tøffe er egentlig de resterende 35 kilometerne?
Uansett om jeg følte at det gikk sakte, tok jeg igjen og passerte en løper jeg visste at var omtrenet på mitt nivå på maraton. Jeg så ham aldri mer.
Men nå begynte det å stige igjen. Regnet pisket i ansiktet, for selv om det var meldt medvind på skrå bakfra, erfarte vi vel igjen at vinden ofte følger terrenget. Her kom den ned dalen, rett imot. Jeg var gjennomvåt fra før, og jakken jeg tok på var for lengst blitt det. Jeg stoppet og fylte på litt mer vann, men holdt meg stort sett løpende. Men her var veiene elendige, flom hadde tatt all grusen og det var stort sett bare steiner og etter hver fjell. Jeg møtte hele tiden syklister, som selvfølgelig anså at Rallarvegen tilhørte dem. Her var det bare å passe seg for en stakkars Koffertløper.
Dessuten hadde jeg en stund kjent på at jeg hadde vondt i akilles. Kilometer etter kilometer, hadde aldri merket dette før. Hadde motbakkene vært for tøffe? Var dette starten på akillesproblemer mange løpere får, og som hele tiden har vært det jeg har fryktet aller mest? Holder dette dagen ut, for ikke å si hele helga? Kommer jeg til mål? Det er fort gjort å få både ”vondter” og påfølgende negative tanker når man løper alene i fjellet, dagen ebber ut, vinden og regner pisker og man er dårlig kledd – ja, for det finnes jo ikke dårlig vær!
Oppover mot Kleivagjelet på vel 900 meter var det tøffe stigninger, dårlig vei og enda verre vær. Flere steder der jeg kom rundt en sving eller over en bakketopp, ble jeg nesten stående en stund på hælene og ”vippe”, i det (mot)vinden kastet seg over meg.
Nå begynte jeg også å fryse. Når jeg da i tillegg visste at jeg hadde 3-4 timer igjen å løpe, var det ikke fritt for at jeg ble skeptisk. Hadde jeg i for liten grad tatt hensyn til at jeg skulle gi meg i kast med den norske fjellheimen? Samtidig sendte jeg en tanke bakover til de godt voksne damene som sikkert var en liten time bak meg allerede. Ville dette gå bra? Tenk om de får skikkelig problemer…? Er dette forsvarlig?
Sakte, men sikkert
Nå var det ikke fritt for at jeg angret på at jeg ikke hadde kledd meg bedre, men det var lite å gjøre ved. Det var ikke stort annet å gjøre enn å løpe videre. Her gjaldt det å holde fokus! Etter hvert la jeg også merke at det var andre hadde det verre enn meg; jeg møtte flere syklende barnefamilier med gjennomvåte, slitne og gråtende barn. Enkelte så til å ha resignert, slik at foreldrene måtte bære dem i ly så de fikk hvile litt. Varme var det neppe mulig å få i dem. Da er det godt å vite at det er et par timers sykling igjen før du kan finne ly…
Både med tanke på disse og meg selv, begynte uttrykket ”fjols til fjells” å piske meg i ansiktet. Var det ikke det vi var, omtrent hele gjengen? Naturen og naturkreftene skal man ha respekt for. Det er greit for de sprekingene som løper Rallarvegen på litt i overkant av fire timer, de er snart i mål de nå!
Det som gjorde at jeg holdt motet oppe, var at jeg fikk øye på to løpere mindre enn en kilometer foran meg. Du verden, her er det noen som løper saktere enn meg…?
Jeg nærmet meg – sjelden har vel uttrykket ”sakte, men sikkert” passet bedre. Den ene satte seg etter hvert ned ved en hytte for å spise og ta på seg mer klær i det jeg passerte. Jeg ble løpende noen kilometer sammen med Ragnar Nygård, mens vi pratet om form, fart og Flåmsdalen. Han var en av de 17 tapre menn og kvinner som gjennomførte årets St. Olav Ultra i fin stil, og har knust meg på maraton i år, så det var en oppmuntring å være på høyde med ham. Etter hvert takket han for følget og sa han ville gå litt igjen. Jeg fortsatte alene og merket nå at været var blitt lunere etter at vi kom litt innover i fjellheimen. Jeg hadde fått varme i kroppen igjen, og smertene i akilles var borte vekk. Merkelig som sånne ”vondter” kommer og går i det lange løp. Kunsten er å skille mellom det som bare gjør vondt og det som er en alvorlig skade. Nå merket jeg også at vinden blåste med, og en liten stund følte jeg meg ikke så aller verst. Da kom den første snøfonna.
Det viste seg imidlertid at disse var så faste at det gikk greit å gå eller småløpe rett over dem. Men jeg hørte senere at mange hadde fått problemer med krampe nettopp på snøfonnene. For å ha noe ”å gjøre på”, holde konsentrasjonen oppe, der jeg stort sett løp alene, time etter time innover fjellet, bestemte jeg meg for å telle hvor mange snøfonner vi passerte. Det var 33 stykker, noen bare fem-seks meter, andre et par hundre meter.
Nå nærmet jeg meg passering helmaraton, 42,2 kilometer, som langs Rallarvegen heter Fagernut. Vi var nå 1300 meter over havet, det vil si like før løypas høyeste punkt. Her var det bratt, og jeg valgte innimellom å gå – noe annet ville bare vært å kaste bort krefter, det går ikke så mye fortere likevel. Men til min store overraskelse så jeg tre løpere nær toppen av bakken, og det ga nye krefter. Like før toppen fikk jeg kontakt, det viste seg å være bergensere, to menn og en kvinne. Akkurat i det jeg tok dem igjen, hørte jeg den ene av mennene ropte bakover at han ville sette opp farten. Jeg pratet litt med de to andre, før jeg tok opp jakten. På neste snøfonn fikk jeg kontakt, og vi pratet litt og løp sammen. I det jeg så skiltet med løypas høyeste punkt, 1343 meter, følte jeg meg bokstavelig talt ovenpå, for unnabakker – det er min styrke (om jeg har noen).
Bare middagen igjen
Nå våknet også konkurranseinstinktet, det var jo tross alt en stoppeklokke som gikk her. Jeg forsøkte en liten fartsøkning – og innbiller meg at jeg fikk det til. Han ble i alle fall borte, og nå rullet jeg på ganske friskt i de slake partiene mot Finse. Nå følte jeg at det nesten var bare middagen igjen…
Det holdt i fem kilometer. Med fire-fem kilometer igjen til hotellet, sprakk jeg nesten. Jeg kikket meg bakover nesten for første gang i dag, og registrerte til min store lettelse at jeg verken hørte eller så noen bergensere. De er gjerne lettere å høre enn å se…
Vondt i bena hadde jeg også. Kanskje var det nettopp ved å sette opp farten her i de lette partiene jeg ødela bena til neste dag? Det er ofte slagene i lette partier som gjør vondt i muskulaturen. Jeg valgte å roe ned, og må si at synet av Finse stasjon og hotellet var utrolig godt.
Jeg ble klokket i mål til 6 timer 23 minutter og 15 sekunder, noe som ga en 27. plass blant de 38 mennene som startet. Jeg var godt fornøyd, målet var å se 6-tallet. Da jeg meldte meg på var jeg bombesikker på at jeg ville bli sist. Det som betydde var å fullføre (før middag). Enda mer fornøyd ble jeg da jeg fikk høre at de som gjerne slår meg med en time på maraton, denne gang bare – OK, ”bare” i hermetegn da! – hadde slått meg med en og en halv. Til tross for alle bakkene, min store svakhet.
Middagen rakk jeg med god margin. Jeg kunne tillate meg en lang dusj, en annen av mine spesialiteter. Jeg har ikke tall på alle de fergene vi ikke rakk mens jeg spilte på Surnadal, fordi jeg brukte for lang tid i dusjen. Denne gang tok jeg ”en Bård Rødde” og gikk i dusjen med tøyet på, skylte det og delvis vasket det med såpe og sjampo, slik at det var klart for tørking – og bruk neste morgen.
Bena var også overraskende bra, og appetitten på topp da middagen ble servert. I løpet av en lang, god og koselig middag kom den ene løperen etter den andre i mål. Uten at Koffertløperen på noen måte skal hovere, gir det en utrolig god følelse å stå eller sitte der ferdig dusja og se at andre løpere kommer i mål. Dette er det ikke så ofte jeg opplever, så det gjelder å nyte øyeblikket… Like før vi skulle ta fatt på desserten kom Per Lind, ultraløpingens primus motor og norsk rekordholder, inn og ropte at vi alle måtte bli med ut – for å ta i mot de to godt voksne og meget spreke damene som nå ”var meldt på Gratishaugen”.
Til stående applaus løp de i mål – og fikk middag, de også.
Ville gjøre vondt
Neste dag tror jeg vi alle hadde tenkt lite på. Det var jo bare 27 kilometer ned fra 1222 meter til cirka tusen. Lett match!
Jo, kanskje. Men ikke nødvendigvis med 54 kilometer i bena dagen før. Dessuten hadde jeg tog til Oslo klokken 13.13, og det var ikke helt klart om eller hvor vi kunne dusje. Bagasjen ble transportert, men ville jeg ha ben til å rekke toget?
Ved start klokken 09.45 trodde jeg dette skulle gå greit, men kjente etter få hundre meter at dette ville gjøre vondt. I starten hadde jeg også så vondt i magen, kjentes ut som om milten eller et eller annet var løst, at jeg var direkte redd. Men heldigvis ga det seg etter noen kilometer. Det som ikke ga seg var smertene på utsiden av det ene kneet. Hadde kjent det på de siste kilometerne dagen før, men trodde det skulle forsvinne så fort jeg ble varm. Det gjorde det ikke (men det er borte nå!).
Jeg innså tidlig at her ble det kun snakk om å fullføre. Fryktet at flere skulle passere meg, men det viste seg at bare to hadde gjort det – bergenserne jeg passerte på eller like etter Fagernut, og som jeg første dag hadde slått med seks-sju minutter. Men jeg passerte alle de fem som brøt eller ikke startet andre dag.
Heldigvis hadde jeg hele søndagen følge av Ragnar Nygård, han jeg passerte etter tre mil på lørdag. Han hadde en tung helg, og nøyde seg med å fullføre. Men han hadde også GPS på seg, og kunne hele tiden fortelle hvor langt vi hadde løpt, hvor kort det var igjen og hvor ”fort” det gikk. Selv følte jeg at det gikk veldig sakte, men han kunne berolige meg med at vi holdt cirka seks minutter på kilometeren, noe som ville holde til å rekke toget. Men uten hans hjelp denne dagen, hadde det nok helt sikkert blitt noen gåperioder, hvilket det altså viste seg at slett ikke er nødvendig. Typisk; når vi tror vi ikke orker mer, har vi som regel mye igjen.
Man glemmer fort
Vi talte ned kilometer for kilometer, og holdt følge og jevn fart inn. Men jeg satte visst opp farten betydelig i det jeg så målet. Merket det ikke sjøl, men Ragnar kommenterte at nå hadde jeg plutselig fått fart på meg. 2.42.58 viste klokka, altså til sammen 9.06.13 på de 81 kilometerne. Det var vel ikke bedre å forvente…
Men i ettertid må jeg innrømme at jeg antakelig hadde såpass med krefter at jeg burde lagt inn en liten fartsøkning på de siste kilometerne, slik en alltid pleier å være i stand til å gjøre. Jeg hadde vært for feig. For et fjols…
Om jeg skal løpe Rallarvegsløpet igjen? Det ble vel bestemt andre dag, omtrent midtveis mellom Finse og Haugastøl:
– Akkurat nå frister det ikke mye å melde seg på et nytt Rallarvegsløp neste år, fikk jeg stotret fram til Ragnar etter ti-tolv kilometer på støle og vonde ben.
– Nei, svarte han.
– Men man glemmer fort, la han til.
Ja, vi gjør det.
