Friidrett
Bildegalleri
Som buskmann i Afrika
Jeg dro til Tanzania for å gå i fjellet. Turen ble avsluttet med en tur bak buskene.
Av Henrik Aasbø
Åtte dager i fjellet rundt og på toppen av Kilimanjaro (5895 moh) var fantastisk, men den påfølgende maraton ble tøff. Etter å ha vært på toppen, (til dels bokstavelig talt) løp jeg ned de 4500 høydemeterne for å rekke Kilimanjaro Marathon. Starten gikk bare 12-13 timer etter at jeg var booket inn på hotellet.
Av Henrik Aasbø
Åtte dager i fjellet rundt og på toppen av Kilimanjaro (5895 moh) var fantastisk, men den påfølgende maraton ble tøff. Etter å ha vært på toppen, (til dels bokstavelig talt) løp jeg ned de 4500 høydemeterne for å rekke Kilimanjaro Marathon. Starten gikk bare 12-13 timer etter at jeg var booket inn på hotellet.
Dette bildet ble tatt klokken 06.15 den første morningen jeg våknet i teltet og i fjellet. Vincent kommer med kaffe, og bak ham får vi et glimt av mektige Kilimanjaro.
Pause og pulsmåling på Shira-platået. Her sammen med Kevin, som senere byttet underlag med meg, slik at jeg fikk sove. Vi er på cirka 3600 meter – paddeflatt og nesten frodig.
Fantastisk natur, her like nedenfor The Shira Cathedral, en topp som er 3950 meter høy.
Koffertløperen på toppen av The Shira Cathedral, 3950 moh.
Vincent, vår lettbente guide, viser vei.
På vei opp mot Arrow Glacier, isbreen på 4800 meter. The Lava Tower og leiren i bakgrunnen (for ikke å si avgrunnen).
På 4800 meter. I bakgrunnen – og litt nedenfor - skimter vi toppen av Mount Meru, 4562 moh.
Her tar vi siste hvilepause før vi tar fatt på The Barranco Wall, turens bratteste del. Her ser vi også noen av de flotte Kjempelobeliaene som det vokste mye av her.
Frokost i leiren ovenfor Karanga Valley på cirka 4000 meter, dagen før toppturen. Målet er bokstavelig talt i sikte…
Koffertløperen på Afrikas høyeste punkt.
Utsikten fra toppen av Afrikas høyeste fjell er ikke mye å skryte av der den ligger ved et nærmest paddeflatt, stort krater. Her er Koffertløperen på Uhuru Peak sammen med David, en av guidene som etterpå overtok koffertløperens sko og genser.
Dag for dag
Tidligere i år var jeg i Afrika for aller første gang. Enkelte mener at mine erfaringer og opplevelser der egner seg for klubbens hjemmesider. Jeg har som vanlig latt meg overtale… Jeg har valgt å ta for meg denne turen kronologisk, det vil si dag for dag. Så kan hver og en vurdere hva de vil lese – og om det i det hele tatt er noe de har lyst til å lese.
Dag 1: Fra Langhus til Arusha
Navnene kan kanskje ha en lignende klang, men jeg kan love at det er like stor forskjell på de to stedene som det er avstand.
Egentlig startet turen kvelden før. KLM-flyet lettet fra Gardermoen en torsdag ved 17-tiden, og etter mellomlanding i Amsterdam var det klart for ni timers flytur til den kenyanske hovedstaden Nairobi, deretter tre kjedelige timer med venting, før den siste flyetappen til Moshi i Tanzania. Der ble jeg møtt av en blidspent kar som kjørte meg til hotellet i Arusha.
Da først begynte dramatikken.
På flyturen nedover hadde jeg sovet litt mindre enn et minutt. Jeg var stuptrøtt da jeg ankom hotellet i totiden.
- Det er et infomøte om fjellturen her i resepsjonen kvart over fire, fikk jeg vite da jeg sjekket inn.
- Fint, tenkte jeg. En dusj og litt søvn.
Sovnet og sov som en stein. Våknet av alarmen halv fire.
- Du verden, det gjorde godt, sa jeg høyt til meg sjøl, strekte meg og spente alle muskler.
I neste øyeblikk hører jeg meg selv hyle. Smertene var ikke til å holde ut, men jeg skjønte fort at det var krampe eller sønnutrekk på baksiden av venstre legg.
Da den omsider slapp, var jeg knapt nok gangbar. Jeg kom derfor hinkende inn til møtet, den ene foten slepende etter meg. Sjefsguiden vår på turen, Vincent, var på plass og kikket rart på meg.
- Hva, skal han der gå til toppen av Afrikas høyeste fjell i morgen tidlig?
Han sa det ikke, men blikket sa det. Vi tok en liten prat etter møtet, jeg forklarte hva det var, vi ble enige om å være optimister og ha trua. Hakuna matata (det nærmeste man på swahili kommer ”det ordnær sæ”)
Men, som om ikke dette var ille nok; utover kvelden slo magen seg fullstendig vrang. Det rant, og jeg satt på skåla til langt på natt. Rundt klokka halv ett var det ikke fritt for at galgenhumoren begynte å ta over, og jeg måtte filosofere litt:
Jeg er i Afrika for aller første gang, ukjent med så vel bakterier som kultur og natur, aner ikke hva som venter meg ”bak neste sving” – og her sitter jeg med rennende mage, den ene foten kan jeg ikke gå på, og i morgen skal jeg stå opp klokken 07.00 for å gå mot toppen av kontinentets høyeste fjell…
Dag 2: Arusha – Simba One Camp
Neste morgen var jeg blant de aller første i matsalen til frokost. Magen var fin – og forholdt seg fin hele fjellturen! – og foten var mye bedre. Motet og optimismen steg, roen senket seg.
Vi var en gruppe på 12 som skulle holde følge; fem amerikanere, fire briter, to canadiere og en nordmann. Vi skulle bo i telt to og to. Jeg var så heldig at den ene amerikaneren hadde betalt ekstra for å få ha et telt alene. Dermed sa det seg sjøl, både matematisk og geografisk, at jeg fikk et telt alene. Ikke det at det hadde vært så ille å campere sammen med noen, men plassmessig var det jo en stor fordel. For vi hadde mye å dra på, og jeg er flink til å rote.
Til å hjelpe oss med telt, transport og traktement hadde vi med … 48 hjelpere. Yes, førtiåtte stykker. En kokk, seks guider og resten bærere. Mer om det senere.
Avgang fra hotellet fordelt på tre Jeep’er var satt til klokken 08.00, sharp. Men her gjelder afrikansk tid, noe vi etter hver fikk mange eksempler på, slik at klokken var nærmere ni da vi kom av gårde.
Etter å ha oppgitt personalia og fått tillatelse til å gå inn i Kilimanjaro nasjonalpark via Londorossi gate, var vi omsider på fjelltur. Vi skulle egentlig starte å gå fra 2800 moh, men på grunn av fine kjøreforhold (les: en forferdelig vei!), kunne Jeepene fortsette noen hundre høydemeter til.
På grunn av foten ble jeg beordret til å gå først, men tempoet er så rolig på disse turene – på grunn av høyden over havet – at foten aldri ble noe problem. Poly poly, kaller de lokale det. Det betyr noe sånn som ”sakte, men sikkert” eller ”litt om senn”.
Første etappe var kort, og tidlig på ettermiddagen slo vi leir. Det som heter The Simba One Camp ligger på 3550 moh.
Det som var litt morsomt, var at tre av disse amerikanerne – alle professorer i medisin og skikkelig sponset for å gjøre denne turen og sette fokus på et medisinsk tema – hadde med seg en liten dings for måling av puls og blodomløp. I teltet etter turen og før middagen, gikk denne på rundgang. Alle hadde da en puls på alt fra høye 80-tall til godt over 100. Mens jeg var på 60-tallet…(!)
Guiden vår, Vincent, ble målt til 59.
Dag 3: På Shira-platået
Været var ustabilt de første dagene av turen. Det kom gjerne en regnskur utpå ettermiddagen, men det var så få dråper og fin temperatur, at det var ikke noe problem. Men vi hadde ennå ikke fått så mye som et glimt av fjellet, på grunn av tåke og skyer (alt etter om en ser det nedenfra eller er der oppe).
Synet som møtte meg da jeg ble vekket klokken 06.15 neste morgen, var derfor inspirerende. Vincent kom med en kopp nytraktet kaffe, mens jeg bak og over ham så rett opp mot Uhuru Peak, som den høyeste toppen i Kilimanjaro heter.
Frokost var klokken 07.00, og en time senere var det avgang. Innen den tid måtte vi pakke de store bagene våre, samt putte i var ”daypack” (dagstursekken) det vi ville ha tilgang til denne dagen. Deretter kastet bærerne seg over teltene, tok dem ned og pakket dem sammen, tok med våre store bager, i tillegg til sine egne, samt all mat, vannkanner og annet utstyr. Like etter at vi hadde begynt å gå, kom bærerne susende forbi oss, gjerne i terrenget utenfor stien, og forsvant ganske fort i horisonten.
For en fysikk. Koffertløperen lot seg imponere.
Under en pause etter et par timers vandring, dro amerikanerne igjen fram sin pulsmåler. Alle lå nå på over 100, de fleste godt over 120. Jeg ble målt til like under 90.
Egentlig var jeg vel ikke veldig overrasket. Har alltid hatt veldig låg hvilepuls, ble blant annet målt til 32 mens jeg gikk idrettslinja ved Gauldal Folkehøgskole på Melhus. På den tiden trente jeg gjerne både 6, 7 og 8-10 timer daglig. Dessverre trente jeg aldri kvalitet.
Da vi kom til neste leir noen timer senere, var teltene satt opp, bagene fordelt, og det var bare å flytte inn. Snart var middagen klar…
Kan man ha det bedre?
Denne dagen beveget vi oss hele tiden på det gigantiske Shira-platået. Egentlig et krater, etter hvert fylt opp av trær, busker og blader som har råtnet og blitt til frodig jord (ja, på nærmere 4000 meters høyde!). Underveis la vi inn en ekstra topptur, til The Shira Cathedral, den høyeste toppen på dette platået (3950 moh). For opplevelsen og for akklimatiseringen.
Vi slo leir på The Shira Hut Camp, 3850 moh. På vei dit fikk førstemann – rettere sagt første dame, en av canadierne, skikkelig høydeproblemer. Etter at vi hadde lagt oss om kveld, hørte vi fortsatt hvordan hun brakk seg og kastet opp…
Nei da, vi sov slett ikke i hytter der heller. Men her fantes et murhus med flislagte toaletter. Den reneste luksus for oss, selv om det også her kun var snakk om et hull i gulvet. Ellers hadde vi (les: bærerne) med eget bærbart toalett. Et telt med bøtte og doring som ble satt opp, tømt og demontert daglig. Ille, men langt bedre enn de felles utedoene ved mange av leirene.
Etter at vi hadde hvilt litt, la vi ut på en liten ettermiddagstur til et par hundre høydemeter over leiren. Deretter gikk vi ned igjen for mat og hvile. Dette for å akklimatisere oss.
Dag 4: Høyde og kulde
Nettopp akklimatiseringen var den viktigste grunnen til at vi gikk åtte dager i fjellet. De korteste rutene opp til Kilimanjaro er bare tre-fire dager, gjerne med kiosker ved hver leir, der det blant annet selges cola. Derfor kalles dette gjerne ”Cola-ruten”. Sannheten er at bare cirka 50 prosent av de som går disse rutene, når Uhuru Peak.
Denne dagen skulle vi slå leir på Moir Hut Camp på 4250 moh. Etter at vi ankom leiren, tok vi igjen ut i pøsregnet (turens dårligste dag værmessig) og gikk opp til en av toppene i Lent Hills på 4550 meter. Deretter ruslet vi ned igjen og sov på en lavere høyde. Dette gjentok seg dag etter dag, og er nøkkelen til at The African Walking Company har 93 prosent uttelling. 93 av 100 deltakere når toppen. Her kan bemerkes at vi altså var 12 stykker. 11 nådde toppen. En dyktig matematiker vil se at dette er temmelig nøyaktig 93 prosent.
I løpet av kvelden ga regnet seg, og da vi våknet (les: ble vekket) neste morgen, var det rim i gresset og is på teltene. Det var først da jeg innså at jeg var et godt stykke til fjells.
Denne dagen måtte jeg også ta opp og gjøre noe med et nytt problem. Jeg fikk ikke sove, mest på grunn av for dårlig underlag. Hadde kun sovet fra en halv til to-tre timer per natt de tre første i fjellet, var sliten og hadde blåmerker på hoftene.
Amerikanske Kevin tilbød seg å bytte underlag med meg. Den natten sov jeg som en stein. Resten av turen byttet jeg underlag med guiden, Vincent. Jeg veier 85 kilo – han ned mot 50, vil jeg anta.
Dag 5: Snøball i Afrika
Dagen etter forsto jeg at vinteren (les: toppen) nærmet seg ytterligere. Etter en kort og flat dagsetappe, ankom vi det spektakulære Lava Tower. Dette er rett og slett en klump med lava, rundt 100 meter høy. Vi slo leir like nedenfor.
Senere på dagen ruslet vi opp til Arrow Glacier, en isbre på 4800 moh. Her kunne jeg kaste min første snøball på det afrikanske kontinentet, og vi kunne kikke ned på Mount Meru, 4562 moh, like ved Arusha. Deretter sov vi nede på 4550 moh.
Den kanadiske jenta var i form igjen. En amerikansk jente fikk denne dagen føling med høydesyken. Men hun ble tatt godt vare på av venner og guider, kom seg både til leiren og (nesten) opp til isbreen, og var i form igjen neste dag.
Dag 6: Høydeskrekk
Onsdag gikk vi fra 4550 og helt ned til cirka 3700 moh, og opp igjen til Karanga Valley på 3995 meter. Høres merkelig ut, men det gjør underverker for akklimatiseringen.
Men mye opp og ned gjorde dette til den kanskje aller tøffeste dagen fysisk, bortsett fra toppnatten. Da vi gikk gjennom Barrancodalen fikk vi sett mye av den fantastiske og merkelige – tja, planten eller treet; Kjempelobelia. Ser ut som en kaktus, men med flotte blomster. Men etter hvert ble det slutt på idyllen, vi skulle opp ”The Barranco Wall”. Den kalles gjerne ”The Breakfast Wall” – frokostveggen. Dette fikk vi forklart med noe sånt som at hvis man kommer seg opp der uten at frokosten kommer opp igjen, har man i hvert fall fordøyd frokosten.
For meg var høyden et mye større problem enn fordøyelsen. Jeg sliter forferdelig med høyde – det er derfor jeg må gå i Kilimanjaro, der det stort sett er flatt. Men ikke opp Barranco Wall. Det var såpass bratt at jeg noen steder kunne seg rett ned flere hundre meter bak meg. Da jeg kom til stedet der det heter at ”you kiss the wall”, du kysser fjellet, måtte vi liksom runde et utspring. Akkurat da stoppet det litt opp for de rett foran meg, og jeg måtte vente. Da begynte jeg å tenke, forestilte meg at jeg falt – eller hoppet - og fikk panikk. Jeg ble stående og holde meg fast mens jeg ropte på hjelp. Et par av guidene stormet til og geleidet meg forbi det verste partiet.
Etterpå var det noen som påsto at jeg fikk problemer fordi jeg hadde forsøkt meg på et tungekyss, men det kan herved avkreftes…
Jeg var nok aldri i stor fare, men følelsen jeg fikk der oppe i fjellveggen, var forferdelig. Jeg har hatt det verre bare én gang; det var da jeg tilslutt måtte krabbe på alle fire rundt om på et platå på innsiden av kuppelen i Peterskirken i Roma. Signe samboer hadde enda større problemer, hun holdt på å le seg i hjel.
Dag 7: Pusteproblemer
Denne dagen gikk vi fra Karanga Valley og opp til Barafu Camp på 4600 moh, leiren de aller fleste bruker som sitt ”siste hvilested” før toppturen. Heller ikke denne dagsetappen var noe problem for meg, jeg følte meg egentlig i veldig fin form på hele turen. Vi slo leir tidlig på ettermiddagen, og fikk således 8-10 timer til hvile, før toppturen startet ved midnatt. Men mens de andre purket og sov i teltene sine (jeg hørte dem!), ble jeg liggende og hive etter pusten. Det kom sigende på, jeg fikk det med stadig jevnere mellomrom - at jeg følte et behov for å gispe etter luft og fylle opp lungene. Etter hvert skjedde det nesten hvert minutt. Da sier det seg sjøl at man ikke får noe søvn.
Etter middag ved 18-tiden, la vi oss igjen for å slappe av. De fleste sov, jeg følte at jeg holdt på å kveles. Disse pusteproblemene bekymret meg veldig, men jeg ville ikke si noe om det til noen – av frykt for å ikke få lov å gå til toppen.
Dag 8: Til topps
Toppdagen – eller natten – begynte klokken 23 kvelden før. Da ble vi vekket, spiste, drakk og kledde på oss. Med hodelykter og i stummende mørke startet vi på de siste 1300 høydemeterne opp til Uhuru Peak. Vi var slett ikke alene; sakte, sakte – poly poly – beveget en karavane på mange hundre mennesker seg opp mot toppen av krateret, Stella Point, på cirka 5700 meter. Hodelyktene gikk etter hvert i ett med stjernehimmelen.
En av britene i min gruppe ga seg på cirka 5300 meter, til tross for at han hadde spesialbestilt oksygenbeholder. Han var verken i form til dette, eller motivert for det. Han hadde vært på toppen før.
Resten kom seg greit opp. Grunnen til at vi starter ved midnatt, er delvis at man når toppen av krateret omtrent ved soloppgang, et fantastisk skue, samt at man rekker å komme ned igjen til neste leir i løpet av dagen.
Selve bestigningen av toppen, de siste tre kvarterene og nærmere 200 høydemeterne, er nærmest kjedelig, fordi det er så flatt. I det hele tatt ble ikke toppturen på noen måte toppen for meg på denne turen. Den fantastiske naturen vi opplevde på de fem-seks første dagene vi gikk i fjellet var en større opplevelse.
Fra toppen ser man kun utover et stort krater, samt noen store isbreer. Vi fikk fortalt at disse har minket så mye de siste tiårene, at man frykter de kan være borte midtveis i dette århundret. Vel, fortsatt er isbreen cirka 40 meter tykk…
Etter toppturen, var det å komme seg ned igjen til leiren, for en rask lunsj. Jeg nærmest løp nedover, trives som kjent godt i nedoverbakker, og var først tilbake i leiren. Etter måltidet, var det å pakke og deretter gå nærmere to tusen høydemeter til nedover, til Millennium Camp på cirka 3800 moh.
Dag 9: Tilbake til sivilisasjonen
Lørdag gikk vi stort sett i fri fart og hver for oss ned til Mweka Gate, hvorfra vi ble busset ned til Moshi, der Kilimanjaro Marathon går av stabelen. Jeg var igjen først, sammen med en av guidene som jeg ble godt kjent med. David fikk joggeskoene mine og en genser etter maratonløpet.
Jeg hadde det nå utrolig travelt med å komme meg ned til Ameg Lodge, hyttebyen hvor jeg skulle bo de to neste nettene. Håpet var å kunne spise godt og hvile bena litt før søndagens maraton.
Først ved tretiden på ettermiddagen var jeg sjekket inn. Klokken 04.00 skulle jeg opp igjen, for å dra til stadion, der starten gikk 06.30 – for å rekke mest mulig før den verste varmen setter inn.
Men jeg måtte også bruke lørdagskvelden til å dra inn til sentrum for å hente startnummer og for et informasjonsmøte. Det var nyttig, men da jeg tørnet inn rundt klokken ti, var jeg dødssliten. Jeg var tross alt blitt vant med å ta kvelden i åttetiden. Men på grunn av varmen, tok det lang tid før jeg sovnet.
Da jeg begynte å planlegge Afrika-turen, var det meningen å løpe maraton først, for deretter å gå i fjellet. Etter å ha gått til toppen av Galdhøpiggen dagen etter Trondheim Maraton og til toppen av Snota dagen etter Ørlandet Maraton, hadde jeg funnet ut at å gå i fjellet er perfekt restitusjon etter 42,2 kilometer på asfalt.
Men like før avreise til Afrika viste det seg at jeg likevel ikke fikk plass på den fjellturen det var lagt opp til. Jeg måtte gjøre om alle planer – og løpe maraton like etter fjellturen.
Dag 10: Maraton med magetrøbbel
Søndag var jeg på plass i den utendørs(!) matsalen litt over 04.00. Spiste godt, følte meg fin, og hoppet glad og fornøyd om bord i minibussen som tok oss til stadion. I bekmørket ankom vi tidlig. Fint, tenkte jeg, god tid til å suge inn atmosfæren, pisse og ellers gjøre seg klar. Men en amerikaner kom tilbake og fortalte at det var oversvømmelse av en litt ubestemmelig væske på hele toalettområdet. Jeg bestemte meg for å vente til vi kom utenfor byen.
Få minutter før start var det fortsatt for mørk til å løpe. Omtrent på minuttet klokken 06.30 kom lyset. Starttidspunktet var ikke tilfeldig valgt.
Kilimanjaro Marathon har start og mål i Moshi, byen ”rett nedenfor” fjellet. Byen ligger på 1500moh, løypa går opp til nærmere 1700 moh. Det er derfor betydelig mindre oksygen i lufta her også, enn i lavlandet.
Jeg tok det rolig, enda roligere enn vanlig. Beina føltes blytunge… Kikket meg nærmest desperat rundt etter et sted å late vannet. Etter sju-åtte kilometer fant jeg et tre å pisse bak. Endelig, tenkte jeg, kan jeg finne rytmen og spise kilometer.
Før turen var jeg jo redd for å ”bli spist av mygg”. I stedet skjedde nå det motsatte – jeg spiste en mygg. Eller i alle fall et insekt. Fikk det langt ned i halsen i det jeg pustet inn med åpen munn. Deretter brakk jeg meg et par ganger, før jeg hostet og harket meg av gårde de neste par kilometerne.
Etter en runde ute på landet, nærmet vi oss nå sentrum av Moshi. Samtidig kom en snikende og stadig sterkere følelse av at jeg måtte på do. Skikkelig på do.
Har aldri hatt problemer med magen under tidligere maratonløp, men nå kom det for fullt. Men det var ingen steder å gjøre av seg – eller fra seg. Gatene var fulle av folk. Hadde det vært her til lands, kunne jeg sikkert funnet en bensinstasjon eller en restaurant – eller jeg kunne gått inn i et privat hus og lagt frem problemene. Men her skulle det godt gjøres om stedet i det hele tatt hadde en do, for ikke å snakke om papir…
Det ble prekært. Kilometer etter kilometer gjennom sentrum. Jeg måtte legge mye mer i å holde igjen, enn i å løpe. Og skulle jeg nå finne et egnet sted, hadde jeg jo ikke papir…
OK, jeg hadde tatt på caps denne dagen. En dyr caps, ekte Bula til flere hundre kroner. Dyrt toalettpapir, men jeg var innstilt på å ofre den.
Så dukket redningen opp; en av drikkestasjonene hadde svamper. Jeg tok to, vrei dem opp og tok vare på dem. Men fortsatt lette jeg etter et egnet sted, et kratt eller noe.
Etter cirka 18 kilometer var vi ute av bykjernen. Fortsatt hus og folk langs veien, men også noen trær. Jeg smatt bak noen busker bare to-tre meter fra veien. Regnet med at de på motsatt side hadde sett litt av hvert før, og lot det stå til. Svampene gjorde jobben, og jeg var som et nytt menneske. Endelig kunne maratonløpet begynne.
Og det gjorde det. Ved passering halvmaraton like utenfor stadion der vi hadde startet to timer og åtte minutter tidligere, begynte også stigningene. Jeg hadde fortsatt et håp om å komme tett ned mot fire timer, men det forsvant fort. Nå var solen begynt å bli nådeløs, og det viste seg at løypa nå gikk oppover i retning Mweka Gate, der vi hadde kommet ut av fjellet dagen før. Den ene bakken verre enn den forrige dukket opp, og jeg begynte ganske snart å gå.
Heldigvis fikk jeg følge og inspirasjon av Nixon, en gutt på 14. Det er populært hos lokalbefolkningen å løpe sammen med oss tilreisende, og vi holdt følge i cirka en mil. Han løp når jeg løp, gikk når jeg gikk. Viste meg hvor han bodde da vi passerte, mens jeg imponerte(?) ham med noen gloser på swahili som jeg hadde plukket opp på fjellturen.
Oppover kunne han løpt mye fortere enn meg. Men nedover satte jeg opp farten (vel, alt er relativt) – og det morsomme var at da ba han meg vente! Jeg forsøkte å forklare ham at jeg var med i en konkurranse med startnummer og tidtaking, og måtte forsøke å skynde meg. Om han skjønte det, vet jeg ikke. Men da vi passerte hjemmet hans på vei ned igjen, takket han for seg og løp hjem.
Kanskje til middagen som ventet. La oss håpe det.
Jeg tok igjen en danske som slo meg i spurten. Skal ikke mye til, skulle enda mindre til denne dagen. Utenfor stadion var det et kaos av biler, og jeg måtte flere steder vente til kork hadde løst seg opp, før jeg kunne fortsette. Vi var jo i Afrika…
4.55.02 var personlig verstenotering med over en halv time.
Etter målpassering sjanglet jeg bort til et telt der mitt reisefølge hadde tilhold og tilgang på mat og drikke. Jeg sank ned i en plaststol – og ble sittende. Ei dame fra Sør-Afrika som bodde på samme lodgen og var med i samme minibuss, hentet en literflaske vann til meg. Jeg ble sittende med den i nesten en time, orket ikke reise meg.
Etter hvert kom amerikaneren som bodde vegg-i-vegg med meg og satte seg i en stol rett overfor meg. Vi vekslet noen ord, så ble han fjern i blikket, og segnet om. Han ble raskt tatt hånd om av førstehjelpsfolk, fikk vann og stell og kom seg greit.
Den dagen var det ekstra godt å komme tilbake til lodgen og få slappe av i den utendørs swimmingpoolen.
Dag 11: Ti timer i minibuss
Det verste med reiseopplegget mitt var at jeg dagen etter løpet - i stedet for å fly fra Kilimanjaro Airport, der jeg hadde landet - måtte dra til Nairobi i Kenya og fly derfra grytidlig morningen etter det igjen. De som klager på veinettet her hjemme burde vært tvangssendt til en måneds biltur på mindre og større veier i Kenya og Tanzania.
Grusveien mellom Arusha og Nairobi er utrolig dårlig. Nå var i tillegg tre fjerdedeler av strekningen under utbedring…
Det ble ti og en halv tøffe timer i en trang og overfylt minibuss, før vi kom fram i titiden om kvelden.
Bodde som en greve i Nairobi. Bare så synd at jeg hadde fly klokken åtte. Ble vekket av frokost på rommet klokken 05.00 om morningen. Koste meg med egg og bacon, men lengtet først og fremst etter å komme i lufta.
Plutselig kjente jeg at jeg hadde fått nok av Afrika - for denne gang, i alle fall.
Dag 12: Endelig hjemme
Mer skulle være unødvendig å legge til…
